Kinesiske tennissko. Jeg synes dette var det første, svært gode, sportsskoene. Jeg var 5 år. Vi bodde i Kyiv i en militærby. Nå er dette bydelen ved metrostasjonen «Druzjby Narodov». Så gikk jeg ut å spasere fra brakken vår. Mot meg kommer en gutt, Slava, 7 år gammel. Han har tatt på hendene! splitter nye kinesiske tennissko med snøhvit solid gummisåle, går og klapper med dem som i hendene! Så muntert han klapper! Tydeligvis besluttet han å skryte. Han kommer bort til meg og sier: «Ta og kjenn, så glatt det er her!» Og viser meg den vakre hvite sålen på en kinesisk «Druzjba»-tennissko. Vel, jeg kjente med de små fingrene… Og han smeller meg over fingrene ovenfra med den andre tennisskoen! Det gjorde svært vondt.

Jeg tenkte her og definerte og navnga selv fobien min — Fobi for forhøyet ansvar for et barns liv. Selvfølgelig er jeg selv «skyld» i anskaffelsen min, og livsvilkårene, synes det, bidro til dette før ankomsten til Norge. Så da, da jeg kom i praksis i en norsk barnehage, «fikk denne fobien en forverring»! (endelig skjønte jeg det nå, hva som skjedde med meg). I stedet for tre måneders praksis etter underskrevet kontrakt, holdt jeg ut bare tre uker. Jeg kan beskrive bare noen «harmløse eksempler» på min «raske reaksjon på en situasjon». ...

Så da om praksis i Norge. Mange, nylig ankomne, får den i barnehager. Hvis direktøren i barnehagen er enig i å ta deg på praksis, betaler NAV den. Du jobber full arbeidsdag 7,5 timer og får 300 kroner for disse 7,5 timene. (30 euro). Selvfølgelig gledelig! Ikke dårlig språkpraksis å snakke med ungene. Og det viktigste med utsikt til fast arbeid. Og det er svært viktig at barnehagen er kommunal, altså også sosial sikring i fremtiden og jeg kan til og med tjene norsk pensjon på 10 år! (slik tenkte jeg). Mye senere fikk jeg vite at for å få norsk pensjon må man ha arbeidet 40 år i Norge. ...

I kraft av min «ubøyelige» alder kan jeg bare observere «arbeidssituasjonen» i Norge og trekke mine konklusjoner, etter å ha bodd her allerede 7 år. Det første året stormet jeg så mot arbeid at det er til og med «skummelt» å huske! To høyere humanistiske diplomer: ett sovjetisk, det andre fra 2004, «ikke kjøpt i en undergang», men «ærlig gått og bestått» statlige eksamener. «Og jeg går sånn» klok, gjennom den provinsielle norske byen Grimstad, med CV-en min (tjenestelisten), rett inn på det mest kulturelle stedet — bybiblioteket. Og jeg begynner å fortelle «direktørinnen» på biblioteket om meg selv, om hvor god og belest jeg er og jeg lærer-jeg-er-ikke-lat og jeg kan så mye i dette livet… I det hele tatt «overveldet» jeg direktørinnen med mitt «intellekt». Jeg ser…. og direktørinnen «skrumper» liksom mistenkelig og uttaler stille: «Vi ringer Dem!» ...

Saken er at jeg aldri har vært i Kina. Og nå skal jeg fortelle enkelte fragmenter av barndomsminnene mine. Forrige kapittel var om tante Rufa. Så tante Rufa var i Kina og fødte der tvillingene sine Vitka og Natasjka, hvis samlede vekt ved fødselen var 8 kg! For de kinesiske medisinere var dette et sjokk, og de ville ikke ha reddet tante Rufa hvis det ikke hadde vært for vår professor, som jeg ikke vet hvordan ble fraktet til Kina, mest sannsynlig med spesialfly fra Moskva. Etter å ha dekket alle kineserne med russisk banning (kineserne hadde ordnet en høytidelig velkomst med seremonier for ham), brøt han gjennom til tante Rufa og tok imot fødselen. Jenta veide 200 gram mer enn gutten, for hvilket Vitka senere fikk av kjærlige slektninger kallenavnet — Dovesok! ...

Hvis det ikke var for Facebook, ville jeg ikke ha husket tante Rufa med barna hennes. Forleden la de ut på FB en sånn kort morsom film (jeg tror det var en iscenesettelse), hvordan en mamma mater gutten sin med grøt, fører skjeen til munnen hans, han rister på hodet nei, og… her tar mamma kjevlen og slår lekebjørnen i hodet, og gutten åpner straks munnen og svelger skjeen med grøt. Denne scenen syntes meg morsomt komisk. ...

På søndag stakk vi innom Økomarkedet. Det er en butikk med polsk-russisk-ukrainske produkter. Foruten bokhvete og kvarg kjøpte jeg litt konfekt. Ja, jeg er en søtmunn, men jeg spiser ikke søtt i kilo. Fra en tid tilbake prøver jeg å spise to-tre konfekter, og det ikke hver dag. Vi kom hjem, jeg valgte tre forskjellige konfekter til meg og tenker: «Nå spiser jeg en halv konfekt av hver, og de resterende halvdelene lar jeg ligge til kveldens teselskap.» Jeg biter av en halv «Romashka»…. og der har du minner om denne konfekten, som jeg ikke kan «kvitte meg med» på flere dager allerede, derfor besluttet jeg å skrive. ...

En tanke oppsto i hodet mitt om at «gamle foreldre får ‘gamle’ barn». I denne familien var barnet sent og eneste. Mamma var allerede «godt over 40». Og hele sitt intellektuelle potensial, ikke fullt ut brukt i Norge (her er det ingen steder å bruke det), rettet hun mot barnet sitt, og «samtidig» mot meg. I begynnelsen av fortellingen min skrev jeg at jeg gikk med på å holde litt på med engelsk, med ganske god erfaring med å arbeide med barn i denne retningen. Jeg rådde til å kjøpe på internett en engelsk lærebok fra et russisk forlag, det vil si med oversettelse av engelske ord til russisk. Opprinnelig krevdes det at barnet ikke skulle glemme russisk. ...

Jeg må merke at barnet jeg fikk var utviklet utover årene og talentfullt ikke bare i vitenskapene, men også i hverdagen. I huset hersket orden, ingenting overflødig. Han visste for eksempel hvordan man sorterer søppel riktig, viste meg hvor søppelbøttene står. Etter maten fikk han spise bare én godteri. Og så klatret han opp på skjenken på kjøkkenet, åpnet et hengeskap og fra øverste hylle tok han en pose med forskjellige godteri. Han tok to godterier ut av posen og… står og tenker. Jeg spør ham: «Hvor lenge skal du stå der oppe slik?» Og han: «Jeg tenker. Hvilken godteri jeg skal spise i dag.» Og jeg til ham: «Og to med en gang kan du ikke spise?» — «Nei, jeg får ikke lov. Mamma tillater bare én godteri om dagen.» ...

Neste dag besluttet jeg å reise på norskurs, og innen 12.30 komme meg til skolen og møte barnet. I pausen mellom forelesningene ringte mamma (jeg var nettopp i buffeten) og jeg måtte «stå ret!» og høre på bemerkningene hennes om i går. Det viste seg at jeg hadde handlet feil, da jeg bød barnet et stykke hjemmelaget kake som jeg selv hadde bakt. Hun sa at det skader helsen hans. ...