I slutten av juli blir det sju år siden jeg kom hit. Jeg teller ikke med nesten tre måneder på turistgjestevisum, da jeg tok beslutningen om å knytte mitt videre liv til Ivan. Etter jule- og nyttårshelgen begynte jeg å reise på kurs i byen med entusiasme, og allerede den første skoledagen kom en korrespondent av kambodsjansk opprinnelse ved navn Pisyai til gruppen vår, fotograferte flere studenter, deriblant meg, og stilte meg et spørsmål, som jeg svarte «klokt» på, at jeg var kommet etter invitasjon fra en norsk venn for å studere språket, kulturen, historien og skikkene i Norge. Og neste dag sto jeg på forsiden av byavisen, noe som gledelig overrasket meg, mens jeg husket ordtaket vårt «lev mer underlig — bli berømt fortere». ...

Nå ja. Da jeg kom som turist i tre måneder, begynte jeg straks etter juleferien å lære norsk på kurs og å prøve å kjøre bil. Bare litt. Og det var bra at jeg fikk muligheten til å prøve å bo i Norge og venne meg til en helt annen livsstil. Når man hele livet har bodd i byen, venner man seg jo til kollektivtransport, men her ble det slik at ved den minste anledning hoppet hele familien inn i bilen, og pappa Vanya — familiens overhode — kjørte sine små og vennene deres i hvilken som helst retning og når som helst på døgnet. Og meg tok de med som æresgjest i tillegg. Her spøker jeg, selvfølgelig. ...

Den utslitte frasen «bilen er ikke en luksus, men et fremkomstmiddel!» passer nettopp for Norge. Jeg skjønte det med en gang, da jeg kom dit. Den framtidige mannen møtte meg på den lokale flyplassen og kjørte meg rett «inn i skogen», til bygda Homborsund. «Det var vinter, det føyk…» , ved midnatt, 15. desember 2010 ble jeg møtt av husfolket: en colliehund, ved navn Sami, katten Kawai og to jenter på 15 og 17. ...

Noen ganger lytter jeg til norsk radio. Så morsomme. Mellom seg snakker de, snakker, snakker «… om ingenting.» To-tre mennesker på radioen prøver å more seg selv, og samtidig radiolytterne. Det er allerede snart sju år siden jeg kom hit, og likevel eksisterer problemet med å forstå norsk for meg. Derfor må jeg lytte til radio om morgenen og norske nyheter om kvelden. For eksempel i dag om morgenen snakket de om homoseksualitet. Visstnok her på Sørlandet stiger toleransen overfor seksuelle minoriteter. (det gjennomføres undersøkelser) og her viste flere undersøkelser i Oslo at i hovedstaden bor bare 3 % homoseksuelle. Vel, jeg «slo straks på hjernen» og telte i hodet… (på skolen lærte de meg å telle muntlig). Og jeg fikk et tall fra 3 %… ikke et lite tall — et sted 24 tusen mennesker! Og det er befolkningen i en gjennomsnittlig norsk by. ...

Veien hjem til Sør-Norge tok bare 13 timer på kvalitetsnorske veier. Og her husket hjernen min en slik historisk hendelse som slaget ved Poltava i 1709, da hæren til Peter den første vant seier over den svenske hæren til Karl 12. Selvfølgelig studerte vi disse historiske hendelsene en gang på skolen og husker lite, i hvert fall jeg, som ikke var særlig interessert i historie. Så først nå tenkte jeg, hvordan kom Karl 12 fra Sverige til Poltava med infanteri og kavaleri? Først spurte jeg mannen hvordan? Han tenkte og kom med: «vel… til sjøs…» — «På hvilket hav?» spurte jeg. Og han: «Sverige var alltid sterkt med flåten sin!» — «Logisk, men ikke helt», tenkte jeg, og begynte å søke på datamaskinen hvem Karl 12 var og hvorfor han tok seg fram fra det fjerne Sverige til ukrainske Poltava. ...

Vel, hva mangler han i dette livet? Hver morgen kommer han på verandaen vår og banker med to poter på glassdøren vår! Og så i dag, en søndagsmorgen. Vi sitter og spiser frokost. Han banker. Han ser ingenting forbi nesen sin, og skålen med mat satte jeg i dag ut på gaten. Katten vår har allerede spist frokost og hviler rolig i sitt lille boudoir. Jeg begynner en verdslig samtale med mannen ved frokosten om denne hankatten. Naboen har skapt ham alle livsvilkår: et luksuriøst kattehus på verandaen. I huset er det alltid deilig mat, som han kan få ved å trykke med poten på en liten knapp. Men nei, han kommer til oss, tigger, spiser opp etter katten vår! Da vi flyttet, klaget naboen over at han rømmer fra henne. «Vel, og hva vil du?» sa jeg. «Playboy!» Jeg synes hun skjønte meg ikke. ...

Vi innrettet oss på internatet. Hver familie hadde et rom. Kjøkken og spisestue var felles. Dette internatet tilhører en eller annen rik nordmann som periodisk flyr inn i bygda med helikopter fra Norge for å jakte og fiske. Neste dag samlet alle slektingene seg i spisestuen for å minnes de nære. Mannen min Ivan presenterte en rapport om slektstreet til den store svenske familien, og det ble også vist en amatørfilm om bestemor og bestefar. Jeg innrømmer ærlig, det var vanskelig for meg å finne ut av alle slektingene, og ennå på svensk, men det lyse bildet av bestemor og bestefar ble i hjertet mitt for alltid! ...

Min norske mann Ivan ble født i Sverige i bygda Onn (Ånn). En grenseløs bygd med et slikt kort navn. Og så i 2016 fikk vi en slik mulighet til å reise på møte med slektinger i denne bygda. Ivan forberedte seg grundig til dette møtet. I løpet av et år satte han sammen et slektstre over alle slektingene, fra 1600! For en lykke! Alle opptegnelser om menneskers fødsel er bevart i kirkebøkene! Og alt dette er skannet på datamaskinen! ...

Jeg husker svært tydelig et tilfelle da jeg var 9. Søsteren min var omkring 2 måneder. Mamma hadde allerede lært meg hvordan jeg skulle omgås henne riktig: hvordan svøpe, hvordan ta henne på armen, hvordan gi henne drikke hvis mamma ikke skulle være hjemme. Og så husker jeg det var ikke tidlig morgen, omkring klokken 11, mamma gikk i butikken og lot meg være med den sovende søsteren. Plutselig ringte det påtrengende på døren. Jeg gikk til døren og spurte: «hvem?» En kvinne-stemme hørtes: «Gutt, åpne, pappaen din er ikke på jobben!» Jeg tenkte og sa gjennom den lukkede døren: «jeg er ikke gutt, men jente!» ...

En tung morgen med tungt hode av heten. Den norske mannen melder. I dag var det «truppenatt»… Jeg bestemte meg for å spørre igjen. Hører jeg godt? Ja, «truppenatt». Andre gang lød det på en eller annen måte uvant. Ordet natt — natt. Vel, det vet jeg. Men denne «truppa»… hva er det? Jeg spør igjen på engelsk: «Body?» — «Nei!» svarte den norske mannen og gjentok ennå en gang «truppenatt»! Vel, da må jeg ta fatt på min egen undersøkelse av ordet! ...