Jeg tror mange sovjetiske mennesker kunne tillate seg ferie ved havet. Jeg husker hvordan noen resonnerte: for eksempel «reise sør for å spise frukt» eller «på aprikoser», «på kirsebær» eller «på ferskener». Mamma hadde en kollega på barneatelieret Nona Markovna. Så sa hun med tårevåt liten stemme: «Å, klarer jeg denne sesongen å spise en liten melon med brød, av fattigdom….» Hun reiste til havet «av fattigdom» hvert år. Vel, og mamma og jeg reiste til havet et par ganger til, men vi tok ikke lenger pappa med. Han jobbet og sendte oss til og med penger til hjemreisen, siden mamma tok penger «akkurat nok» til å betale leiligheten på forhånd og spise. Jeg husker at når hun kjøpte frukt ved havet, delte hun likt på alle, inkludert seg selv. ...

Vel, ikke så mye om «khrusjtsjobaen». Vi er ennå ved havet i Jevpatorija. Der fikk jeg en lokal venninne Rita, datter av tante Tonja, og en voksen venninne Ljuda, niese av tante Tonja. Foreldrene mine «betrodde» meg til Ljuda, og vanligvis gikk vi med henne til den ville stranden. Ljuda var en framskreden student ved det da moteriktige filologifakultetet, belest og pen. Og selvfølgelig trakk hun blikkene til unge menn på stranden. Men sjelden turte noen å bli kjent med Ljuda. ...

Historien med stavene tar sin begynnelse allerede et sted i 2004. Mamma mi var på besøk hos søsteren i Danmark, og vår danske svigersønn, den vidunderlige Jakob, ga mamma en gave — han kjøpte spesielle staver til såkalt stavgang. Da mamma skulle tilbake til Kiev, sendte hun stavene som bagasje på flyplassen i København. Mamma mi behersker ikke noe fremmedspråk. Hun kan bare si «Hello». Flyet hennes var med bytte i Praha. Og jeg møtte henne på Boryspil. Hun skulle komme om dagen klokken 14. ...

mai. Av denne heten hopper tankene som lopper. Man vet ikke hvor man skal begynne. Her kan man fortelle om den ikke særlig hjemmekjære katten min. Hvis noen kommer til oss på besøk, prøver katten å gå ut av huset. Hun følger meg også når jeg går ut på tur til sjøen. Men når jeg går langs båtbrygga, blir hun sittende på stranden (jeg tror hun er urolig). Så snart jeg trår på stranden, «sier» hun et par ganger mjau, og vi går sammen tilbake til huset. Det er svært hyggelig å se hvordan nordmenn behandler katten min varsomt og oppmerksomt hvis hun havner på veien. Selvfølgelig er hun klar til å følge meg videre, men jeg bestemmer meg for å «jage» henne hjem. Og så går jeg allerede selv på tur med staver. Selv om skandinavene oppfant dem, møter jeg ikke slike «turgåere» i strøket mitt. Å, og i det hele tatt med disse stavene er det en «hel» morsom historie, som henger sammen med mamma mi. Jeg lover å skrive i kveld.

Den siste nyheten i Norge: jeg tror 30. mai er siste dag for veksling i norsk bank av 100- og 200-kronesedler. De begynte vekslingen for lenge siden. «Flinke gutter!» de vil vite hvor mye kontanter det er i landet. Det var en «trussel» om at det i Norge ikke ville være kontanter. Men mange nordmenn taler for «kontant». Jeg leste mange kommentarer på FB.

Mamma var «lett på foten». Hvis hun hadde tenkt å reise, reiste vi med en gang. Slik ble den første turen til havet i Jevpatorija til. Vi kom med hele familien på bursdagen min 11. august. Kjente rådde og ga en adresse på Mojnaki (det er et slikt strøk med helbredende slam og liman). Slik bodde de lokale interessant i feriesesongen: sin beste bolig, og det var ett rom i en kommunal leilighet, leide de ut til ville feriegjester, som familien vår, og selv bodde de i skur ved siden av, og ved disse skurene støpte de små plattformer til benker og bord. Det ble som lysthus flettet med druer. Selvfølgelig satt vi ikke i ferierommene våre, men gikk ut i luften og pratet med de lokale. Noen hadde til og med fjernsyn i skurene. ...

Siden mamma sydde godt, kunne hun også kle seg godt. Men med sko og tilbehør var det alltid et problem i Sovjetunionen, men også dette «klarte» mamma å løse selv uten pappas innblanding. En gang uttrykte hun til pappa sin misnøye med at han tjente litt lite; han svarte henne slik: «hva skal jeg, gå og stjele?» Pengene skjulte han ikke, han bar lønnen hjem og gikk selvfølgelig ikke inn i våre «jentelige bekymringer». Og mamma kunne «på én gang» slenge penger på italienske sko eller en importert veske. Så prøvde hun å ikke vise ham nyanskaffelsen, så han visste mindre og sov trygt. ...

Snart er det et år siden jeg fikk førerkort og kjører bil. Læreboken i kjøreteori på norsk er nesten nattbordsboken min. Så i fritiden liker jeg å bla gjennom veiskilt og situasjoner. Her er det som overrasket meg i denne læreboken for dem som elsker fart, informasjon til ettertanke: Husk! Hvis du øker farten fra 70 km/t til 80 km/t, så vil du bare vinne ett minutt per mil. På russisk lyder det slik: husk! Hvis du øker farten fra 70 til 80 km/t, vinner du bare ett minutt per mil. Avstand i Norge måles i mil. Og én norsk mil er 10 km.

Og de vil ennå at jeg skal si ja til utsendelsen deres! «Hvem, hvem? — MAU!!! Internasjonale flyselskaper Ukraina! Jeg har et spørsmål: «når skal dere mate?» Sist jeg fløy, med billett på KLM, og havnet i MAU. Og vi fløy til og med inn i Stockholm i stedet for Amsterdam! Jeg måtte «av sult» spise en måneds forråd av pepperkaker på flyet! «Hvilke!»

Om morgenen morer jeg meg over et anonymt spørsmål på FB. «Å, hva skal jeg gjøre, menn ser på meg på jobben?» Vel, hva skal man gjøre, hva skal man gjøre? — «Fortsette å jobbe!» Og hvis alvorlig, har jeg noen tanker om dette. Jeg skjønner at de unge kvinnene våre i Norge ikke er særlig interessert, og kanskje ikke har tid, til å se norske nyheter hver kveld. Og der er det noen ganger interessant-lærerikt for oss «tilflyttede». Ganske nylig tygget de (nyhetene) på et tema i omtrent to uker (de har en slik vane, hvis de snakker om noe, så lenge), altså analyserer de grundig. Og de har noen å «analysere». Selvfølgelig amerikanerne. Der er det jo mange stjernesyke damer i alle aldre som ennå i forrige århundre ble tatt av utsvevende rike onkler. Og nå sover disse damene dårlig, kaller på hjelp mest sannsynlig «hele den nysgjerrige offentligheten», og også advokater (men det er dyrt!), for å få mer penger. ...