ÅH! «Elsker dere å reise?» Del 3. Selv om det allerede i dag er 8. desember, og det snør, og det er kaldt og glatt, er det desto hyggeligere å ligge på sofaen, etter å ha spist (jeg vet, jeg vet at det ikke finnes et slikt ord 😻) hele to croissanter, og straks ha blitt munter 🤓, begynner jeg å skrive om den kjedelige ombordstigningen på cruiseskipet med det lovende navnet «WONDERS of the Seas». Jeg skriver i «smålige» og ubehagelige detaljer for meg. ...

ELSKER DERE Å REISE? Del 2. Hver gang tenker jeg: «Ira, skriv litt hver dag….» Og det går ikke! Selvsagt finnes det informasjon og den må skrives ned og analyseres. Plutselig kan det skje at jeg begynner å glemme livet mitt, slik mamma gjør nå. Hun husker ikke lenger livet sitt… Men dagens del av skrivingen skal likevel handle om cruisen vår. Dere vet, jeg anstrengte meg virkelig i det støyende Roma i de to dagene før ombordstigning på cruiseskipet. Jeg skjønte at å falle fra det kjølige Norge inn i en varm sommer er en ekte pine for meg. Sentrum, varme, turistmengder, mellom dem syklister og motorsyklister, brosteinsgater med en haug «småspisesteder» man ikke har lyst til å gå inn i. Men jeg er jo «turist», ikke «kontrollør», og målet mitt er å se så mange severdigheter som mulig, noe mannen og jeg prøvde å gjøre. ...

ELSKER DERE Å REISE? Del 1. Jeg — nei. Jeg er hjemmesitter og fjerne fjerner lokker meg ikke. Men det hender at jeg har en slik mulighet til «plutselig» å reise et sted. 🤔 Initiativet kommer ikke fra meg, selvsagt fra mannen; han foreslår et variant, jeg sier ja. Og så, en gang så min datamaskin-mann (og han er visstnok «datamaskin»! Siden han i 40 år allerede «pløyer datavitenskapen programmering og arbeider, og arbeider, og mestrer alt nytt og nyeste på dette feltet) jeg tenker med stolthet om ham, at han er et datageni. Så da, geniet mitt, i januar 2022 så en reklame for «billige» billetter på et cruiseskip med det fristende navnet Wonders of the Sea, og spurte meg kort «Skal vi?» Jeg bestemte meg for ikke å tenke lenge og sa ja, og spurte meg selv «hvor gammel er jeg» og tenkte «hva er du, tåpe, Rødhette? å si nei til en slik mulighet» (vel, det hender med meg, jeg fører en «uformell» monolog med meg selv). ...

To måneder med uro. Del 3. Vi møtte mamma, og foran oss sto oppgaven å komme så fort som mulig til København, til søsterens leilighet. Først prøvde vi å ta rom på et ordentlig hotell, men der var alt opptatt, og på herberget kunne vi være til kl. 10 om morgenen. Søsteren bestemte seg for å se på en rasjonell rute. Naturligvis var det fly, men fra Kraków, sent om kvelden. ...

To måneder med uro. Del 2. En natt med venting. Vi hadde planlagt og betalt på forhånd for et ungdomsherberge, rom for to. Da vi gikk av bussen på jernbanestasjonen, skjønte vi at vi på egen hånd til fots kl. 22 om kvelden ikke ville gå og ikke finne dette herberget. Vi gikk til politiet, vi spør, og politiet er «ikke lokale», de sender oss høflig til å spørre de lokale i reflekterende gule vester, frivillige. Vi går fram, de tar oss for ankomne flyktninger og vil sende oss til stasjonen for å overnatte i ventehallen. Vi prøver å forklare at vi møter mamma om morgenen og skal til Danmark. «Å! Til Danmark! Og her er en buss for flyktninger, i morgen skal den til Danmark, så dere kan overnatte her på stasjonen.» Følsomme, imøtekommende mennesker, de frivillige! Men vi skjønner at vi må finne taxi og komme til herberget. ...

To måneder med uro. Del 1 De første dagene av krigen i Ukraina. Forvirring og uforståelse i sjelen. Ingenting å berolige meg med. Jeg leter etter en utvei, tenker hvordan evakuere mamma. Urovekkende meldinger, hvem har rett — hvem har skylda — hva gjøre — ukjent. Og så viser de på Facebook en direktesending fra Moskva, et regjeringsmøte ledet av Valentina Matvijenko. De resonnerer og rapporterer om penger og ikke et ord om militære handlinger på Ukrainas territorium. Det var, synes jeg, 3. mars. Krigen i full gang, mennesker drepes, de bomber, og i Moskva resonnerer de hvordan budsjettet skal fordeles! Og de som hører på dette tøvet, kan skrive kommentarer underveis i møtet. ...

som onkelen med propellen ved navn Karlsson pleide å si. Da vi kjørte ut på et mer romslig sted i landsbyen, stoppet vi ved et gammelt forlatt toetasjes hus i skyggen. Vi bestemte oss for å gå ut av bilen, gå og lete etter denne villaen som Vanya hadde booket og betalt. Vi går… Vanya skritter foran, jeg som Tsjeburasjka med en liten sekk slenger etter og begynner å bli hengende, fordi vi må gå litt oppover, en brennende vind blåser, ingenting å puste, vi har gått inn i den trange gaten igjen, jeg kjenner kreftene forlater meg, jeg roper til Vanya: «kanskje det er på tide å spørre folk hvor denne Villaen er?» Selv om jeg vet nøyaktig, Vanya kommer ikke til å spørre; jeg må «koble hjernen over på engelsk (i det minste!)», kanskje de forstår meg. ...

«Hvordan jeg tilbrakte sommeren» del 5. Siste natt i Frankrike. Vi kjørte en halv dag uten særlige eventyr. Da vi stoppet på Supercharge for å lade, var klokken allerede 15.30. Det var liksom lunsjtid, men siden det var svært varmt, hadde vi ikke særlig appetitt. Mannen foreslo fastfood som ble solgt ved ladestasjonen; jeg takket nei, sa at hvis han ville spise, kunne han spise. Vi bestemte oss for å se hvor vi kunne overnatte og spise lunsj der på restaurant. ...

Et ikke dårlig sitat, man kan til og med si det inspirerer meg: «Forfattere skriver. Hvis du vil bli forfatter, skriv.» Regina Brett. Takk, Regina! Alt er enkelt, hvis man ikke kompliserer… men det går ikke alltid. Vi kjører til hotellet, GPS sier veien, vi hører, ser på skjermen og kjører. Utenfor er det 35 grader varme, og hos oss er det behagelig, man kan velge temperatur; vi kjører inn i en fransk forstad, villaer, sypresser. ...

Jeg gikk visstnok godt på skolen, men var likegyldig til geografi. Jeg husker at faget begynte i 4. klasse. Skrekk grep meg når jeg gikk fram til geografikartet — jeg fant ingenting der, total desorientering. Læreren sa: «Ta pekestokken og vis på kartet hvor Volga munner ut?» Følelsen min av et geografikart den gang: en haug svingete fargerike linjer, og blant de «trådene»-linjene skulle man finne Volga…. 🙀 Så, noe dro meg tilbake til barndommen. Dere skjønte at jeg ble ikke særlig sterk i geografi, og jeg fikk anledning til å vise min uvitenhet på turen. ...