Del 2 «….OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL, MER DETALJERT». For å skrive kort og detaljert må man tenke laangt og ikke la seg distrahere, eller til og med ikke reagere på solen, som i dag skinner sterkt «rett i øyet». Jeg bestemte meg for undertittelen «Hverdagsliv». I fortellinger fra tidligere år har jeg allerede skrevet hvor vidunderlig jeg tilbrakte de nesten 3 turistmånedene. Til hjemlandet, etter at visumet gikk ut, måtte jeg nødvendigvis reise tilbake. Nære mennesker spurte om jeg snakket med Ivans døtre, og på hvilket språk. ...

«…. OG FRA DETTE ØYEBLIKKET VÆR SÅ SNILL MER DETALJERT !» Jeg fører bloggen ved hjelp av den norske mannen min. Hvis det ikke var for hans ferdigheter og kunnskap om datamaskiner, ville jeg neppe ha giddet og skrevet mine «memoarer». En gang spurte han hva jeg skriver om. Jeg ble til og med forvirret; det kan man ikke svare på med to ord med en gang. Jeg begynte å si at det er minner om fortiden, om foreldrene, om hjemlandet. «Og har du skrevet noe om familien vår?» — «Ja, men uten særlige detaljer, som man sier, jeg ‘bar ikke skittentøyet ut’.» Han ble til og med litt overrasket over at det ikke er noe skammelig i å skrive om felles opplevde øyeblikk i forholdet til døtrene hans. ...

Et slikt skilt — en påminnelse — henger foran inngangen til dusjen i bassenget vi har reist til i fire år allerede. Men den samlede uavbrutte svømmeerfaringen min er allerede 13 år. Alle bevegelsene mine i forberedelsen til svømming er innøvd til automatikk. Og det var dit denne automatikken førte meg forrige søndag. På søndager prøver mannen og jeg å komme til åpning, klokken 10. Da er det få folk; vi svømmer hver vår kvote: mannen svømmer halvannen kilometer, og jeg 800 meter bryst. Når jeg går inn i garderoben følger jeg reglene — tar av skoene, går til skapet, kler av meg pent til jeg er naken, for ikke å tiltrekke oppmerksomhet, for eksempel av en 6 år gammel gutt som mamma har tatt med inn i damegarderoben (selv om reglene forbyr det). Men slikt skjer, og ingen rører noen eller sier noe. ...

Artikkelen har en fristende tittel: «Lokker med 300000 kroner om bygger hus i denne kommunen». I kommunen Iveland bor det bare 1300 innbyggere. Det finnes skole og barnehage. Den ligger på et pittoresk sted, men ikke ved kysten. Ordføreren i kommunen, en ung tiltalende kvinne, Gro-Anita Mykjåland, forteller: på 70-tallet talte kommunen bare 700 mennesker, og i 2020 mer enn 1300 innbyggere. For å tiltrekke nye innbyggere kan kommunen gi et tilskudd til boligbygging på 30 tusen euro (300 tusen norske kroner). Enhver innbygger i Norge kan søke om tilskuddet, men den som vil ha det, må oppfylle visse krav i byggingen av boligen: hvis du bygger enebolig, må huset ha minst 3 soverom, og hvis leilighet, så to soverom. Jeg forstår det slik at kommunen vil tiltrekke folk med barn. ...

«Det lovede venter man tre år på.» Slik var de signert, fotografiene som ble sendt fra min ungdom. Nesten et halvt århundre har gått siden den gang…. Jeg ventet ikke, ventet ikke… Og så, som snø. Jeg husker meg selv godt — at jeg ikke likte å bli fotografert, men slik ble det… Jeg tør å skrive om opphavsmannen. Han fortjener det! Vovka hadde flaks! Rett etter skolen kom han inn på filmoperatørlinjen ved Kiev teaterinstitutt oppkalt etter Karpenko-Karyj. I sovjettiden var det veldig kult. Kveldsstudent, den yngste på kullet. Og spesialiseringen «filmoperatør» var også nettopp åpnet, takket være én mann som tok opp det kullet. Studentene kalte ham «pappa». Etternavnet hans var Smorodin. Jeg tror han hjalp mange fram i verden. ...

Jeg har ikke lyst til å sitere klassikeren Mikhail Zadornov, men jeg kan ikke skrive det annerledes: «Nå, dere dumme!» Jeg forklarer hvem jeg rettet dette til. I går var det onsdag, og det norske folket dro på shoppingtur til Sverige, gjennom grenseovergangen ved Svinesund. Jeg forstår det slik at nordmenn, uten å bryte sine gastronomiske innkjøpstradisjoner før påske, raste over grensen i sine biler til den svenske byen Strömstad. ...

Det finnes dager da man husker tydelig de vanskelige øyeblikkene i sitt eget liv og i livet til dem man er glad i. 31. mars ville min bestefar Sergej Sergejevitsj Dorofejev hatt bursdag — 119 år. Jeg har allerede skrevet mine barndoms- og ungdomsminner om ham. Det er nettopp i dag, som man sier «på dagens tema», at jeg husket hvilken sykdom som plaget ham hele livet. Sykdommen het emfysem i lungene. Han røkte hele livet og drakk. I sovjettiden var det sjelden at noen ikke «drakk». Historien min nå handler ikke om det… men om hosten som kom hos ham før krigen i 1941. ...

Slik oversettes artikkelen fra den lokale avisen ordrett fra norsk. Karantenen har fått nordmenn til å rydde boligene sine og kaste søppel. Siden det er svært mange eneboliger i Norge, sorterer vi det lille søppelet i tre spann i ulike farger, pluss en spesiell pose for plast. Plastflasker og drikkeemballasje leverer vi i en automat ved supermarkedet. Glassflasker og glasskrukker må vi også kjøre til supermarkedet og kaste i en egen container. ...

Den nåværende situasjonen i Norge — at lokalbefolkningen kaster seg over toalettpapir som om det var det viktigste næringsmiddelet i Det norske kongeriket — har fått meg til å tenke på min fjerne fortid. Ja, tenk: det viser seg at jeg hadde en «vanskelig barndom», og mine ømme steder fikk kjenne «bitterheten» av sovjetiske aviser! Ja! Hver sovjetisk familie abonnerte på avisen Pravda. Det ble «anbefalt» å tegne årsabonnement rett på arbeidsplasser og institusjoner. Det fantes spesielle «medlemmer» av partiet og fagforeningene som tok seg av abonnementene på stedet. ...

Jeg er ikke oversetter, jeg «lærer» bare, men «studiene» mine i norsk kommer til å vare livet ut. Ja vel! Likevel har jeg et ønske om å lese på norsk den lille avisen som mannen min tidlig om morgenen, før han drar på jobb, stille bringer meg, uten å forstyrre den søte morgensøvnen. Så jeg leser, og jeg er ikke lat med å slå opp i ordboken, som veier som en murstein. Jeg har allerede skrevet at jeg ble bilentusiast i Norge. Og jeg fortsetter å interessere meg for biltemaet. Jeg skiller allerede Mercedes fra Toyota, og jeg kan til og med nevne de siste Tesla-modellene. 🤣 Men til saken! ...