Med en slik overskrift leste jeg en artikkel i Agderposten for 19. desember. Selvfølgelig ble jeg interessert: «og hvordan er det i norske skoler?» Temaet er ikke fremmed for meg, siden jeg selv har arbeidet 8,5 år i skolen (for meg var det nok). Artikkelen handler om Arendal kommune. Denne kommunen er stor, den omfatter 15 tettsteder og tilsvarende 15 skoler (i avisen er det plassert et skjema). Jeg skal ikke skrive mange tall fra artikkelen, men faktum er at antallet elever synker hvert år. ...

Når du skriver eller sier «i morgen» — da kan du anse det som tapt! Et motbydelig ord. Lik uoppfylte løfter og knuste håp. I dag er det hele 13. desember, i Norge en religiøs høytid, Luciadagen. Jeg ser nå på norsk TV, et morgenprogram, likt russisk TV. Bare litt likt. Det felles i fjernsynet er bare skjermen! På Luciadagen kles barna i barnehagene fra tidlig morgen i hvite kjortler, de bindes om livet, på hodet kranser med gullblader, i hendene lys, og de arrangerer et tog gjennom mørke gater med sangen Santa Lucia. Nå er det snø i Norge bare i den nordlige delen, og ellers regn, og de viste et reportasje «live», og på ukrainsk finnes det et fargerikt ord «NAZJIVO» 😂. Og så dette nazjivo, små barn i lange hvite klær med lys går i regnet, gjennom pytter og synger sanger. Et svært rørende syn. ...

Jeg har lagt merke til at november er en hard måned. Og hvor optimistisk stemningen enn er, er det av og til vanskelig. Nå mørke, nå regn. En innarbeidet vane med alltid å gjøre noe gir ingen ro. Så en dyster novembermorgen begynner jeg med en kopp kaffe og lesing på norsk av en nesten lokal avis. Det finnes en slik by Arendal, 30 km fra huset mitt. Byen er tettbefolket, de har sin egen kommune, sykehus og så videre. Og hver morgen får vi avisen som heter Agderposten, som utgis i denne byen. Jeg leser og prøver å forstå. Det er vanskelig for meg å skjønne norsk, men jeg prøver — jeg utvikler meg. Og så sitter jeg under inntrykket av det jeg har lest. Sannsynligvis kan jeg «imponere» og opprøre dere som leser også. ...

Da jeg forberedte meg på å komme til Norge på gjesteturistvisum i 3 måneder, forestilte jeg meg hvordan jeg skulle leve i denne familien, skulle hjelpe Ivan «i husholdningen». Og det viste seg at han var vant til å gjøre alt selv, uten å trekke døtrene inn i husarbeidet. Han laget frokost selv, laget alltid smørbrød til døtrene til skolen. Dette heter på norsk «matpakke». De spiste ikke alltid disse matpakkene. Ganske ofte så jeg at uspiste smørbrød endte i søppelbøtta, og også frukt som ikke engang var bitt i. Vant til å forholde meg med respekt til mat, kjente jeg skyldfølelse overfor den kastede maten. ...

Endelig har jeg bestemt meg for hva jeg skal fortelle om. Et tema alle forstår. Jeg tror at kvinner av min generasjon, født i Sovjetunionen, kan lage mat og muligens er stolte av ferdigheten. Jeg er oppriktig glad når maten jeg har laget, liker dem rundt meg. Fra omkring 14 begynte jeg å lage mat. Mine første suksesser var hjemmebakst. Og så mestret jeg alle våre slaviske retter, og matlaging var aldri en byrde for meg. I livet var mat den viktigste utgiftsposten både i Sovjetunionen og etterpå. ...

Likevel vil jeg fortsette «sagaen» om denne store familien. Det var allerede 1971, endelig skjedde et under av undere, og vi flyttet inn i en treroms leilighet om høsten. Det var nesten ikke møbler hos oss, og det var ikke penger til å kjøpe, og ingen steder å kjøpe. Kort sagt, av vane elsket vi å sitte alle sammen i ett rom. Jeg var 17 år, men jeg hadde ennå ikke lært meg å trekke meg tilbake fra foreldrene. Og lillesøsteren gikk bare i annen klasse. Og allerede i denne leiligheten begynte vi å glemme vanskene ved livet i «khrusjtsjovkaen» og menneskene som bodde der. Vi hadde ikke telefon, og det var heller ingen omgang med tidligere naboer. Pappa fortsatte å arbeide på fabrikken der vi fikk den nye leiligheten. ...

Jeg hadde lenge tenkt å fortsette beskrivelsen av barndommen og ungdommen min i «khrusjtsjovkaen». Vri det som du vil, men i øyeblikket er dette mitt klareste minne! Jeg har allerede skrevet at vi bodde i en ettroms leilighet. Til en familie på tre ga de da ettroms leiligheter. Leilighetene var statlige, folk sto i kø på arbeidsplassen, og når de ble fordelt, visste alle om hverandre, hvem som hadde krav på hva. ...

Så er høsten kommet, og den norske mannen besluttet i dag å flytte båten til punkt B, og der skal de oppbevare den og «kose» den hele vinteren. Jeg tar en beskjeden del i dette foretaket. Min oppgave er å kjøre bilen til dette punktet B og vente på mannen på stranden. Siden jeg ikke er en født sjømann, kjenner jeg alltid uro ved å slippe ham alene til sjøs. Og selvfølgelig, etter min bønn tar han med som ledsagere den yngste datteren, og datteren tok med seg en hund av den merkelige vanskeliguttalelige rasen Chihuahua og en ny kjæreste. Og da er jeg roligere. ...

I dag leste jeg et innlegg på Facebook på norsk, uten angivelse av forfatter. Jeg besluttet å lage en oversettelse, fordi det er folk som ikke kan skjønne hva valg i Norge er, men mange tilreisende har stemmerett. Deriblant jeg, jeg har en invitasjon til å delta i valget. Jeg tilbyr min oversettelse av en norsk artikkel med humoristisk innhold. Men som folket sier: «I hver spøk er det en del spøk.» ...

Jeg sier med én gang, jeg er ikke turist og ikke reisende, og fjerne avstander trakk meg ikke, og varme eksotiske land heller ikke. Jeg er en hjemmekjær. Og for meg må det være en vektig grunn til å legge ut på veien. Og denne Tsjernobyl-katastrofen, som skjedde 26. april 1986, tvang mange, deriblant meg, til å legge ut med to små barn i evakuering til de nærmeste slektningene i Moskva og Moskva-området. Den dag i dag husker jeg denne harde tiden med et gys. ...