Ærlig talt visste jeg ikke betydningen av dette ordet; det syntes meg at det var en delikatesse. Det viser seg at hvert år før jul selges det i Norge blikkbokser, pent og festlig innpakket. Og så, en gang i dagene før jul, sa den norske mannen min nesten høytidelig at vi skulle spise ansjos til frokost. Og jeg ble straks høytidelig nysgjerrig. Han åpner denne lille boksen, og hva ser jeg: renset brisling, krydret saltet, uten hode. Til brislingen kokte mannen bløtkokte egg og laget små smørbrød. ...

Da vi bodde i hus, kjøpte mannen min hvert år før jul et ekte juletre, en skjønnhet. Vi kjørte til byen med hele familien, valgte «det vakreste» treet, og… festen begynte. De siste to årene, etter at vi flyttet inn i en ny liten leilighet, bestemte vi oss for å kjøpe et kunstig tre på IKEA og dermed forenkle strevet. Jeg hadde kanskje ikke tatt opp dette temaet nå, men jeg ble slått av et reportasje, igjen i de norske nyhetene. Og jeg synes det skjedde i vår region. Noe ved stedet virket svært kjent. ...

Jeg skynder meg å fortelle alle som leser at den slemme reven som angrep barnet, er fanget og skutt. Ti jegere deltok i operasjonen! I nyhetene viste de resultatbildene — ti jegere sto rundt en bitte liten rødrev som var skutt. Neste bilde var av den skadde lille, som krabbet muntert på tregulvet i huset. I ansiktet hans synes to riper. For et lite vesen er det mer enn nok! Gudskjelov at det gikk bra! Happy end

Jeg har allerede skrevet at jeg har for vane å se norske nyheter på NRK (den norske TV-kanalen). I går viste de altså et opprørende tilfelle som jeg må skrive om. Et barn som lå i barnevognen, ble bitt av en rev. Barnets far rakk å gripe reven i snuten, og bittet var visstnok ikke dypt (de viste barnet på TV). Fagfolk antar at dyret var sykt. Men slik jeg forsto det, fikk de ikke tak i denne reven. ...

I dag er det 19. desember 2018, den hellige Nikolais dag. Og på denne dagen i 1995 døde bestemoren min Anna Vasiljevna, mammas mamma. Hun var 89 år. Mer enn 50 år levde hun i ekteskap med bestefaren min Sergej Sergejevitsj «ikke i fred og ikke i samsvar»! Men 50-årsjubileet, den såkalte gullbryllupsdagen, feiret de på restaurant i Bolsjevo, og selvfølgelig kom initiativet bare fra bestemoren. Bestefar ville slett ikke gå på restaurant, han måtte overtales. ...

Det finnes et slikt gammelt ordtak. Jeg forstår det slik: når de sender et menneske et sted langt bort, det vil si straffer. For tre uker siden, i en regnfull mørk høst, opplevde jeg en slik tur på meg selv. Og det var slik: det var lørdag, stedatteren min ringte og ba om å kjøre kjæresten hennes til fengsel om kvelden. Han hadde kommet på permisjon til henne for én dag, lørdag morgen, og om kvelden måtte han kjøres tilbake. Jeg har allerede skrevet at mannen min alltid kommer barna sine til unnsetning og ikke bare dem, særlig når det gjelder forflytning med bil. Han spurte meg om jeg ville bli med. Selvfølgelig! Jeg er alltid interessert i nye ruter i Norge! Vi så på kartet, et sted «inn i landet», 170 km én vei. ...

Jeg tenkte allerede at jeg hadde avsluttet minnene mine fra Kina med de ulykksalige kinesiske tennisskoene, som jeg fikk over fingrene med. Det viste seg at hendelser for en uke siden vekket i meg minner fra nesten 50 år tilbake, den såkalte sovjetisk-kinesiske væpnede konflikten om en piiiten fjernøstlig øy, Damanskij, som tilhørte Sovjetunionen. Jeg var 15 år i 1969, da konflikten skjedde. Jeg husker bare at vi på 90. skole i byen Kyiv høytidelig tok imot en helt fra Damanskij-øya og lyttet til fortellingen hans, som jeg ikke husket noe av. Jeg husker bare at de diplomatiske forbindelsene var «nesten» brutt, og vi sto på randen av krig. Og selve øya finnes visstnok ikke lenger — den er «stryket av jordens overflate», som de sa da, men «til hvilken pris?!» ...

Det var ikke noe stort ønske om å se nyheter i dag. Derfor besluttet jeg å gjøre noe hjemme-nyttig — bære ut søppel om kvelden. Og samtidig puste litt sjøluft. Jeg kom raskt tilbake, og nyhetene sender fortsatt. Jeg tenker, greit, jeg «vifter» enda litt med det yndlingsvåpenet hjemme, brakt fra det fjerne hjemlandet, et kosteskaft, «lett». I det hele tatt tøyde jeg meg… og her skjerpet blikk og hørsel seg ved TVen… ...

Jeg svarer: «M-hm.» — «Og hva ligner det på?» — «På dansk. Bare at de ikke forstår hverandre.» Jeg har blitt stilt et slikt spørsmål mer enn én gang, derfor besluttet jeg å skrive litt om språket jeg har studert allerede i 7 år, mens jeg bor i Norge. Jeg angrer ikke på at jeg gikk på språkkurs. For meg var det en «utgang i Verden», nye bekjentskaper, venner, arrangementer. ...

For flere år siden bladde jeg regelmessig gjennom lokale aviser, leste annonser, reklame. Og på den måten forbedret jeg kunnskapene mine i norsk. Og en gang støtte jeg på en slik reklame: «Velkommen til fengsel!» Nå, tenker jeg, har vi levd opp til det, de inviterer til fengsel. Først tenkte jeg at det var til arbeid. Så ser jeg, og litt lenger nede er det plassert bilder av tremøbler: stoler, benker, små bord, en vugge, en treleke-dumpers. Tydeligvis var det et verksted i fengselet, og de trengte å omsette produktene. Slik reklamerte de. ...