Innlegg

Jeg tenker, det er bra at vi leide de første tre døgnene en leilighet i utkanten av Las Vegas. Der var det rolig, folketomt, og det var mulighet til å venne seg litt, akklimatisere. Vi skulle om tre døgn flytte til sentrum av byen, til hotellet Venetia. Jeg skriver ærlig, jeg kjenner ikke glede av å bo på hotell. Autonomt opphold i et leilighetsrom passer meg bedre. Men den norske mannen min holder sine regler når han reiser, og det er — bestilling av hotellrom, obligatorisk frokost bare på hotellet, middag på restaurant. Selvsagt «rådfører» han seg alltid med meg før han bestiller hotell eller noen billetter, men han legger ikke vekt på priser og snakker ikke om penger eller kommende utgifter. Han foreslår — jeg velger. ...

Vi kom ut av byen med taxi raskt, på omtrent 20 minutter. De kjørte oss helt til portene, som var stengt. De åpnet for oss automatisk, etter at vi sa at plassene var bestilt. Jenta i resepsjonen forklarte vennlig på hvilken side rom-leiligheten vår var, men fulgte oss ikke. Vi gikk ut i mørket, men fant det raskt. Like toetasjes bygg, i hvert bygg 4 leiligheter. Forholdene er gode, kraftige klimaanlegg virker, på kjøkkenet alle nødvendige redskaper. Om morgenen våknet vi sultne; mannen har vanen å spise solid frokost — en normal vane; jeg …. jeg kan både drikke kaffe og spise en tørr kjeks, hvis det ikke er noe. Mannen slo på Google og begynte å lete etter nærmeste restaurant eller kafé med europeisk mat. ...

Etter den irske frokosten (jeg spiste bare eggerøren, et lite stykke brød og smør, og pølsene stekt til svart og et stykke blodpudding ga jeg til mannen). Vi kom tilbake til hotell-leiligheten vår og jeg bestemte meg for å gå i bassenget. Hvis jeg kommer i et basseng, svømmer jeg og prøver å svømme i det minste en eller annen distanse mulig for kreftene mine, dvs. jeg sitter ikke i bassenget — jeg svømte — jeg gikk ut. Nå vel, jeg svømte og gikk ut, står over bassenget og tenker: «Nå du, Ira, er visstnok en skikkelig en»! En eventyrerske! Slike bassenger i Europa er som pytter etter skyllregn! Det skulle flys med 3 fly, og tilbake venter ennå 4, for å svømme i et basseng. ...

Morgen, 20. mai 2025. Vi samlet oss, kjørte til den lokale flyplassen i byen Kristiansand, til morgenens lokale fly klokken 8.30. Flyturen til Oslo — 1 time. Jeg liker den lokale flyplassen vår. Rolig, uten mas, og på flyplassen kan man se bare et par fly. Jeg ble overrasket over én flyplassansatt — en bestemor, år mot 80, hun kom bort til oss, spurte om det trengtes hjelp med innsjekking av bagasje gjennom automaten (vi sto på den tiden i kø). Og så raskt hjalp hun oss med å sjekke inn. Jeg ble selvsagt svært imponert av alderen hennes! Jeg tenker at jeg er den eneste slike «observante». Nå vel, slik i Norge bruker de ikke ordet «gammel». I stedet for gammel finnes ordet «aldersmessig». ...

„Det var om kvelden ….” Vanlig familieidyll — hver ser i sin iPad — wow…. og plutselig talte mannen, naturligvis på norsk: «Skulle vi ikke dra, min sjel, til Las Vegas?» (dere skjønner selv, jeg gjør en fri oversettelse til mitt morsmål, og legger til ømme ord som den norske mannen ikke har begrep om, fordi slike ord ikke finnes i det norske språket). «Litt langt unna,» sa jeg, og i hjernen «begynte det å banke Las Vegas = Casino». Mannen fortsatte å si tanken sin: «Her fant jeg rimelige billetter, og det er ikke lang flytur, skal jeg bestille?» Jeg sier ja. (jeg har allerede skrevet at i sjelen er jeg hjemmesitter.) Man må overtale seg selv omtrent slik: «Rødhette, si ja, hvor gammel er du? Og hva har du der, foran deg?» Og mannen min veeeit de hjemmesittende tankene mine og sier: «Vel, og når ellers, om ikke nå, mens det er krefter?» ...

Åh nei, unnskyld, tvert imot, Vanya tok meg med til Kanariøyene. Verken i drømmer eller i tanker hadde jeg noe slikt, å fly dit inn. 🙄 Ærlig talt, jeg er ikke turist, ikke reisende og ikke kosmonaut. Jeg innrømmer, jeg kjenner frykt og kjemper selv mot den og beroliger meg. Men det er også positive øyeblikk i denne ukelange turen — det er følelsen av «privilegier» som jeg ikke hadde hatt før. Jeg ramser opp: første privilegium er forunderlig–beundringsverdig å falle fra vinter inn i sommer! Men å samle, hvilke ting man skal legge i kofferten — det er visstnok et nøtt! Ivan betalte bagasjen på forhånd og jeg måtte holde meg innen 20 kg. ...

(Min frie gjenfortelling av et kapittel fra en bok av den unge franske kvinnen Lorelou Desjardins; bokens tittel er en FROSK i FJORDEN (En frosk i fjorden)) Slik altså, jeg har bodd 12 år her i Norge og ante ikke hvordan nordmenn har bekjentskaper, møter, fester og videre «dype» relasjoner. På norsk er forførelse og forførelse — det samme betydningen — forførelsens. Helten og forfatteren av boken, Lorelou, som jobber i et firma i Oslo, skriver at hele livet hennes besto av kort omgang med kolleger i lunsjpausen og med butikkansatte som hun gikk inn til etter jobb. Før hun kom til Norge, jobbet hun i Danmark og der ble hun sittende med en dansk kjæreste som giftet seg med en dansk kvinne og allerede oppdro en lyshåret baby. ...

«LEV MER UNDERLIG — BLI BERØMT FORTERE» del 2 «Tanten er ingen narr!» Jaaa! Det lød sånn på vår måte, på sovjetvis, i en kommentar hos en av «niesen» mine …. Så da, hvor tungt det enn var for meg med to tenåringer i huset deres, husket jeg alltid at jeg tross alt er «tante» fra Kiev og at de ikke kom til meg, men jeg til DEM, og med perspektiv! Tanten måtte bygge om seg. ...

Ja visst! «LEV MER UNDERLIG — BLI BERØMT FORTERE» Så dere intervjuet på YouTube med den spennende tittelen «til Norge som 58» av den ukrainske bloggeren Viktoria (blognavnet er «Livet med pepper»)? Nå kan dere lese det jeg lot være usagt. Intervjuet varte mer enn en time, og i kladdversjonen var det 3,5 timer. Ja! Det ble optimistisk–inspirerende. Selvsagt er det ikke dårlig! Og oppgaven var å støtte kvinner som er over 50, som nå er i en vanskelig livssituasjon, som allerede har glemt og gitt opp sitt personlige liv. For første gang i livet lærte jeg så mye om meg selv i kommentarene som ble lagt igjen. Jeg takker for hver kommentar! Jeg følte meg berømt… ...

«Elsker dere å reise?» Del 4 — den avsluttende og gledelige! Selvsagt gledelig for meg; jeg streber alltid, svært, svært etter å komme så fort som mulig til mitt faste oppholdssted, dvs. hjem, hjem til «lille hiet», til sengen min, til «fillene» mine. Likevel er jeg en innbitt hjemmesitter, og det er bra at den norske mannen min ikke vet det (eller kanskje han vet? 🧐). I dag er det allerede 19. januar 2023. Jeg har nettopp spist en mandarin som jeg hengte for to dager siden på treet. Treet vårt er et vanlig kunstig fra IKEA. Men siden det i januar var regn og grått, bestemte jeg meg for ikke å ta det ned og hver mørke morgen å slå på lyslenken på det og fortsette å glede meg selv. ...