Dette ordtaket hørte jeg første gang nettopp fra mamma. Nå kaller jeg denne delen av fortellingen min — på norsk — en episode. En episode på tretti år…
En gang kom det noen til bestemor mi, som bodde i Moskva-området, og fortalte at en kollega av mannen hennes fra Blagovesjtsjensk var på besøk hos dem og kunne ta med en pakke til mamma. Og dette fortalte bestemor meg da jeg allerede var voksen. Hun pakket en liten pakke og avtalte at hun skulle kjøre den fram til toget som denne militærmannen skulle reise med.
Hun kom til stasjonen i god tid og traff ham. En venn som han hadde bodd hos, fulgte ham, og etter skikk ville de «bare et lite slurk» i stasjonsbuffeten før reisen. «Vent, mor, vi kommer straks.» Selvfølgelig likte den ordentlige bestemoren min dette forferdelig dårlig, og i det øyeblikket tenkte hun: «Gud forby at han blir svigersønnen min!»
Pakken kom trygt fram til mamma mi, ved fabrikken der hun jobbet. Mamma kom ut; de ble kjent, snakket ikke lenge, for det var arbeidsdag, og hun gikk tilbake til arbeidsplassen. Hun sier at han ikke gjorde inntrykk: undersetsig, ikke høy, 35 år. Hun husker at kavalerene hennes alltid hadde vært høye. Hun elsket å gå på dans. Og til hver dans hadde hun en kavaler.
På jobben begynte de å spørre «hvem og hva». Den eldre generasjonen kvinner rådde henne til «ikke å rynke på nesen», men å se nærmere etter! Vel, hun «så nærmere etter»! Tre dager senere skrev de seg inn i det lokale folkeregisteret. Hendelsen fant sted 11. desember 1953. Nøyaktig ni måneder senere, 11. august 1954, kom jeg til verden.
Og da jeg spurte mamma hvordan hun hadde klart å «bli gravid fra første natt»? Hun sa forlegent: «Irk, for en skravlebøtte du er!»
Fortssettelse følger….