Nå er det tid for å fortelle om pappa mi. Aleksandr Mikhailovitsj giftet seg sent og brått, i en alder av 35. Jeg tror han forelsket seg i mamma med en gang, ved første blikk. Og han var klar, moralsk og materielt. Offiser, kaptein. På den tiden hadde offiserer god lønn. Bare det hadde vært noe å bruke den på!

Han ble innkalt til hæren allerede før krigen, tjenestegjorde i Det fjerne østen, deltok i krigen mot Japan. Etter krigen kjøpte han hus i Blagovesjtsjensk og flyttet dit den eldste søsteren med niesen, fra en landsby i Smolensk-området (der var alt ødelagt under krigen). Og så drev den eldste søsteren husholdningen. Og plutselig kom pappa min med en kone…

Jeg skal ikke spørre mamma hvor lenge de bodde i et slikt selskap, men jeg vet at pappa fra første dag av familielivet begynte å gi inntekten sin til mamma. Hun husker at da han kom med lønnen, la den på nattbordet og sa at hun var husets herskerinne og skulle rå over pengene som hun syntes, ble hun slått i bakken. Summen var anstendig; jeg tror det var hennes tremånederslønn på fabrikken. Hun hadde aldri holdt slike penger i hendene!

Hun begynte å telle, og pappa sa til henne: «Ikke tell, ellers kommer de ikke til å ‘holde seg’!» Det fantes et slikt ord før, «holde seg». Nå lød det rart i hodet, altså: hvis du teller pengene, blir det ingen. Vel, slik sa han det…

Snart fikk pappa utnevnelse til en ny militæravdeling, 300 km fra Blagovesjtsjensk. Søsteren med datteren ble husets herskerinner for alltid. Hun ville ikke dele noe husgeråd. Og så kom den gravide mamma til militæravdelingen, med én liten koffert med personlige saker.

De fikk et hjørne i en soldatkaserne og en tjenesteseng og en metallseng. Av et soldatteppe laget de en skjerm og bodde først i dette avskjermede hjørnet, mens soldatene sov i selve kasernen. Utedo 150 meter unna. Rundt omkring åser, mygg og… frisk luft, vakter på post.

Det var vanskelig for en gravid kvinne å gå på do om natten… Hun led, skammet seg… Så vennet hun seg til det; hun kom ikke fram til do, sier hun «jeg setter meg på huk — vaktmannen snur seg». Det fantes ikke noe å lage mat på. Pappa bar mat fra soldatmessen. Og appetitten var forferdelig! Hun spiste grådig, og det var ingen til å stoppe henne. Og hun la på seg hele 30 kg!

Hun bestemte seg for å reise hjem til Moskva-området for å føde. På den tiden ble avdelingen oppløst, og pappa fikk kurs. Budskapet om datterens fødsel innhentet ham underveis…. Jeg ble født i byen Koroljov; den gangen var det tettstedet Kostino, Mytisjtsji-distriktet, Moskva-området. Og pappa så meg ikke på hele 10 måneder!

Etter kurset fikk han ny utnevnelse, med valg mellom Kiev, Odessa, Perm. De valgte Perm. Der kunne man få bolig; Odessa og Kiev ble fortsatt gjenreist etter krigen, og boligsituasjonen var svært dårlig. Men de valgte ett og fikk et annet. Kiev… Det militære reparasjonsverket Arsenal-2. Da het det militæravdeling 61809. Jeg undrer meg over meg selv, hvordan husker jeg det?!

De kom fram… Med koffert og et grønt emaljert fat. De fikk bolig: på fabrikkens område, i det røde hjørnet. Hva er et rødt hjørne? Det er et rom pyntet med kommunistiske plakater, slagord, aviser. Den egentlige oppgaven — politiske orienteringer og politiske timer. De ble innlosjert…, hete, sommer, jeg var 10 måneder.

Det var bra at mamma kunne amme meg. Den gangen var «flaskebarn», som de ble kalt hvis mamma ikke hadde melk, en stor sjeldenhet. Barnevogn fantes ikke — det var ingen steder å kjøpe. På fabrikkens område sto det også to brakker. Der bodde familier av arbeidere og militære; det var klubb, og også vakt med vakthavende, innpass på fabrikkområdet med passerseddel. Med ett ord — en SONE.