I offisersbrakka vår var det to innganger. I hver inngang bodde fem familier. Hver familie hadde ett rom, uavhengig av familiens størrelse. Det var en lang felleskorridor; langs korridorveggen sto (her klarer jeg knapt å holde meg for å le!) ja, hva kunne det stå der? Ved døren til rommet vårt sto et trebord, sikkert slått sammen av noen, en gammel krakk, og i enden, langs den andre veggen, var det en liten nisje der mamma satte det grønne fettet med svarte prikker.

Mamma både vasket tøy og vasket meg i det fettet; litt senere fikk jeg mitt eget sinktrau. Hele hverdagslivet foregikk i korridoren. I enden av korridoren var det et vindu og inngang til toalett med to båser og vask med kaldt vann. Bare denne delen av brakka hadde privilegier: toalett med to båser og vask. Den andre delen av brakka, altså den andre inngangen, var uten toalett, men med to vasker på kjøkkenet. Toalettet var felles, av tre, omtrent 50 meter fra inngangen. Emaljerte nattpotter med lokk var populære. Disse hverdagsdetaljene trenger seg inn i hjernen min med uforklarlig kraft. Jeg tenker: for et drittliv offiserskonene hadde! De kokte, vasket for hånd; gassen kom i flasker.

Å! I brakka vår var det kjeller med fyrrom. Brakka ble fyrt med kull, og kullet ble losset rett under vinduet vårt! For meg var det en enorm salighet: å se hvordan en tippbil kjørte fram, losset kullet, løftet kassen og kjørte av sted! Jeg alene kjente den henrykkelsen. Kulstøv var en konstant følgesvenn ved vinduet vårt.

Jeg husker hvordan mamma vasket tøy. Den gangen fantes bare husholdningssåpe; det første vaskepulveret kom, tror jeg, på 60-tallet og het «Novost». Ha-ha! Merke-trend. (Bare småord, ikke bry dere om skravlingen min nå.) Hun fortalte og sukket: vannet i fettet ble fort kaldt, fordi hun hele tiden ble avledet av noe: naboen ville låne penger, eller en gulrot til suppen. Du løp ikke til butikken — det var langt. Så det var vanlig å låne noe. Jeg husker mamma klaget til pappa at hun hadde lånt bort alle pengene, visste ikke hvordan hun skulle si nei. Og pappa sa til henne: «Neste gang si at alle pengene er hos mannen…»

I leiren var det også severdigheter. En åpen, altså uten tak, rund tre-danseplass. Om kvelden pyntet folk seg til dans, og etter dansen, når det allerede var mørkt, hengte de opp et lerret og viste film. Ved siden av danseplassen sto trebenker; folk knaste solsikkefrø og så på filmen. Nå husker jeg bare to filmer. Begge om krigen: Den baltiske himmelen og Tørst.

Fra filmen Tørst husker jeg sangen den dag i dag: «Natten var med skyllregn, og gresset i dugg, om meg sa alle ‘lykkelig!’, og jeg selv trodde, mot hjertet, vi er to bredder ved den samme elven.» Den sangen sang jeg fra jeg var fem. Den gangen var det uvanlig for dem rundt: et barn synger om kjærlighet, en voksensang… Hvis de ba, sang jeg.

Ved innkjøringen til leiren sto et lite trehus med porter. På de blå portene var to store røde stjerner. Det het, forkortet, kontrollpost. Jeg har allerede nevnt det. Kontrollposter var overalt: på fabrikker, verk, militærleirer og så videre. Siden vaktene kjente innbyggerne «av utseende», ble det ikke vist passersedler. Jeg elsket å komme dit, prate med vakttanten. Hun het tante Olja; hun strikket sokker på fem pinner. Jeg likte veldig godt å se hvordan hun strikket fort, uten å se.

Noen ganger kom jeg dit for å møte pappa fra tjenesten. Jeg skrev nå «fra tjenesten», fordi folk kom fra jobben i tide, og fra tjenesten ikke. Man måtte vente… Vakten hadde en egen bu-hus. Selvfølgelig visste vaktene alt om alle i leiren. Slikt arbeid! — «om alle og alt». Noen som gikk gjennom kontrollen, stanset for å snakke, hente post.

Jeg husker hvordan tante Olja fortalte en kvinne en «morsom historie». Jeg har satt det i anførsel, fordi jeg den gangen ikke skjønte hvorfor de lo, men jeg husket det. Og nå skal jeg skrive det. Selv om det i sovjettiden fantes et slikt begrep som «folkenes vennskap» og en felles nasjon for alle, «det sovjetiske folk», så… visste jo hver sovjetisk person sin nasjonalitet. Og blandede ekteskap visket selvfølgelig ut «disse nasjonale grensene».

Barna i leiren vår løp ofte til tante Olja på kontrollposten. Blant dem var en liten jente, Sveta; hun uttalte ordene dårlig, hun lespet. Og tante Olja spurte henne: «Svet, hva er du? Katsapka eller khokhlusjka?» Og Sveta, lespende, svarte: «Jeg er ikke zasapka og ikke zasusjka!» (Svetas mamma var russisk, og pappa ukrainsk.) Og så gjenfortalte tante Olja disse «morsomme» småordene, hvis betydning verken jeg eller lille Sveta visste den gangen.

Her stanset jeg og tenker at jeg må fortsette beskrivelsen av barndommen min i leiren. For øvrig, informasjon til kievitter: på stedet der denne leiren lå, ligger nå 12. bysykehus i det sentrale Petsjersk-strøket, og i barndommen min var det fotballbane, men sykehuset «lå i planene», og det gikk ikke tjue år før de bygde det, en gang på 80-tallet (før Tsjernobyl-hendelsene).

Jeg husker godt Folkenes vennskaps boulevard. Det første navnet var Avtostrada. Mamma sa at Avtostradaen ble bygd av tyske krigsfanger etter krigen. Avtostradaen bandt oss til sentrum: Tolstoj-plassen, kinoen Kiev, og videre Bessarabka, Khresjtsjatyk, Passasjen. Trolleybuss nummer 10 «gikk». Alltid overfylt. Mamma var «lett på foten», som hun alltid sa, og reiste ofte med meg til sentrum, på dagsforestilling.

Og for at jeg ikke skulle sulte under filmen, kjøpte hun en eller annen stekt pirog på gaten, som ga meg mageproblemer. Rart at det ikke stanset henne, og på neste kino tur kjøpte hun igjen en «fersk» pirog, og igjen tålte den ømfintlige organismen min den ikke. Mamma undret seg: hun spiste jo den samme pirogen — og ingenting! Og jeg var sånn! Mamma klarte ikke å innprente meg kjærlighet til offentlig servering — «obsjtsjepit», som de sa da. Og det måtte jo være en slik «ulykke», lagt i barndommen, at jeg den dag i dag kjenner en viss «fobi» mot restauranter, kafeer og andre spisesteder, når jeg bor langt fra fedrelandet.

Fra kinoen kom vi alltid tilbake i overfylt trolleybuss. Vi måtte stå. En gang ble vi klemt så hardt at vi nesten ble kvelt. Mamma skrek… Som dere ser, gikk det bra; jeg lever og er uskadd, full av minner.

Så, jeg «vender tilbake» til leiren: å, hvor vidunderlig det var om sommeren i leiren vår! Og om vinteren var det også godt! Om sommeren reiste mamma til Vladimirskij marked (på det stedet er Palasset Ukraina bygd nå) etter jordbær og kirsebær, for å koke syltetøy til vinteren. Jordbær og kirsebær ble solgt i bøtter, og kjøpt i bøtter også. Jeg måtte rense dem. Mamma, «uten skrupler», satte meg på trappen til inngangen vår, satte et emaljert spann med jordbær eller kirsebær foran meg, og jeg, en jente på fem, satt og renset uten å protestere. Og poteter skrelte jeg da jeg var 6.

Da jeg fortalte den norske mannen min dette faktum, spurte han forbauset: «Og hvorfor hjalp ikke søsteren din deg?» Jeg svarte: «Søsteren var ennå ikke født.» Hvor takknemlig jeg er nå mot mamma for at hun lærte meg alt og vennet meg til det! Hvor det hjelper senere i livet! Hvor viktig det er i barndommen å få en god «base» av ferdigheter.

Jeg husker godt hvordan jeg ventet på søndagen — den eneste fridagen den gangen. En nabo hadde en båt med en liten kahytt, og han tok familien vår på tre og sin familie på fire med på båttur på Dnepr. Hvordan vi fikk plass, husker jeg ikke. (Båten var liten) og ikke rask; motorene var ikke sterke. Vi seilte til en eller annen sandøy der det ikke var folk, og tilbrakte hele fridagen der til kvelden. Mennene drakk, selvfølgelig. Det husker jeg. Kvinnene skjente, men uten nytte. Vi kom tilbake med fulle karer i båten. Gudskjelov uten eventyr!

Vinter…. Jeg har lyst til å fortsette «bonden, triumferende, fornyer veien på sleden, den lille hesten hans, som kjenner snøen, slentrer av sted i trav som den kan». Nyttår! Den første turen til juletreet var i Oktoberpalasset. Barna ble sluppet inn uten foreldre; mamma ble igjen ute, og humøret mitt ble straks ødelagt… Og da jeg kom inn i den ringen rundt treet før forestillingen, tenkte jeg allerede bare på hvordan jeg skulle komme meg ut igjen og om jeg ville miste mamma når jeg gikk ut. Kort sagt: nyttårsforestillingen gikk i stress, som man sier nå.

Og det var en hendelse til som rystet sjelen min — tapet…. av en pelsvott på tur i leiren…. Jeg hulket lenge; hele brakka løp for å trøste meg. Det var kveld, og å sende ut en leteekspedisjon var nytteløst. Alle ble varslet om tapet! Votten min ble funnet… om våren! En nabobestemor fant den og overrakte den høytidelig. Der var lykken!

Og fortsettelse følger…..