Siden mamma var fra nære Moskva-området, var en togtur til Moskva alltid en hyggelig reise for henne. Selvfølgelig tok hun meg med. Jeg husker ennå hvordan de koblet et damplokomotiv til toget! Å, den tiden! Om kvelden gikk vi på toget, og om morgenen nærmet vi oss Moskva. Og når jeg så MGU-bygningen, ventet jeg allerede spent på møtet med bestefar.
Mager, senete, skallet (han barberte hodet med en tysk krigstrofé-barberkniv). Han sa «farlig». Svært skarp! Og før hver barbering «strøk» han den på et bredt militært lærbelte. Av skjorter anerkjente han mørke sateng-kosovorotkaer, svart sixpence eller usjanka, vattert jakke. Vatterte jakker er visst et sovjetisk funn. En svært nødvendig ting.
Og mamma, som gikk av toget, så vidunderlig ut! Hun kunne sy og sydde spesielt klær til turen til Moskva. Og hun glemte ikke meg. Alt på meg var pent! Lykkelige minutter ved møtet! … Mamma planla å løpe i butikkene: GUM, TSUM, Detskij mir (varene var alltid bedre i Moskva), gå på museum, i teater, treffe venninner.
Men det ble slik at da hun kom hjem, spente bestemor henne for husarbeid, mens hun selv jobbet på fabrikken og dessuten var samfunnsaktivist. Og mamma rakk kanskje et par turer inn til Moskva og i tillegg å utføre bestillingene til naboene i brakka. Kort sagt: å tekkes alle.
Jeg husker hun fraktet vobla fra Moskva i store nettingposer — den gangen fantes det ikke plastposer. Vobla er en godt tørket elvefisk, omtrent 20 cm. Kanskje leseren kjenner et annet navn — taranka… Det samme. Nå selges denne fisken stykkvis hos småhandlere. Den gangen solgte de «på vekt», altså veide de, så folk tok den med i enorme nettingposer. Og mamma «forsynte» også hele brakka, uten å tjene noe. Bare bryderi! Naboene bestilte også at hun skulle ta med noe til barna. Hun utførte det alt sammen nøyaktig. Men ikke alle var fornøyde….