Jeg er urolig….. jeg tenker….. 2009… det var vår siste tur til Moskva. Jeg ville ikke reise. Mamma ringer og sier: «Jeg har tatt to billetter på toget, i platskart, sideplasser, ved toalettet…» Hun stilte meg overfor et faktum, og la til, på hennes regning..
«Vel, og jeg — ‘hvordan henger jeg sammen med Moskva di?’» — «Du skal følge meg!» Det var selvfølgelig en grunn til å reise. Det var en invitasjon. En nevø, på bestefars side, samlet alle slektingene til årsdagen for morens død.
Hvorfor var jeg så kategorisk mot turen? Saken er at med døden til bestemor mi, mammas mor, i 1995, var det jeg som mistet forbindelsen — hvor pompøst det enn høres ut — med fedrelandet. Jeg tror mange i vårt land (jeg mener den uoppløselige unionen selv etter at den ble oppløst) møtte en urettferdig, ikke slektsmessig, ikke menneskelig deling av foreldrearven. Slik gikk det med mamma mi. Døren til barndomshjemmet var stengt for henne for alltid.
Denne turen var til gode mennesker, men jeg skjønte hvor tungt det ville være for mamma å være der, ved siden av «huset som ikke er».
Fortsettelse følger….