I sovjettiden fantes en plakat: «Fly med Aeroflot-fly!» Jeg prøver å huske hva som var avbildet på den… Jeg husker ikke! Jeg må «tegne» den. Mest sannsynlig sto det i forgrunnen en hvit-tannet blond stewardesse i liten lue, og i bakgrunnen et fly med påskriften Aeroflot.

Jeg skrev ordet «plakat», fordi vi ikke hadde reklame, og det ordet, «reklame», dukket visst opp da det ikke lenger var noe å reklamere for i landet. Men denne, som jeg nå siterer på ukrainsk, var virkelig reklameaktig reklame! Kjempestor, hengt på gavlen av en gammel bygning, overfor Kievs Dynamo-stadion.

Reklamen lød, og en blind kunne se det: «Pyite druzi vitaminy, naturalni, svizhi soky, i rumyantsem neominno zapalayut vashi shchoky!» Drikk, venner, vitaminer! Naturlige, ferske juicer, og rødmen vil sikkert pryde kinnene deres! Et rødkinnet lite barn holdt et glass tomatjuice…. Jeg husket dette tydelig; det var blomstringen av min ungdom, og jeg besøkte ofte det åpne (under åpen himmel) Dynamo-bassenget, som på 90-tallet «heldigvis visnet hen».

La oss vende tilbake til flyene. Personlig drømte jeg aldri om å fly med fly. Men mamma mi! (Her tar jeg en mystisk pause.) «Opp bakken tra-ta-ta og ned bakken tra-ta-ta!» Hvis hun hadde hatt en slik mulighet, ville hun ha fløyet. Vel, det er aldri for sent å fly heller… Og så tok hun sin første flytur som kvinne «ikke i Balzacs alder», som 72-åring… og … rett til København, men via Moskva (den yngre søsteren min bodde i Danmark, gift).

Selvfølgelig fornyet hun hele garderoben før turen. Jeg har allerede nevnt at mamma sydde utmerket! Bekymringene mine som den som fulgte henne, kan ikke beskrives med ord! Det syntes meg da at mamma fløy ut i verdensrommet! I avskjedsøyeblikket spurte jeg: «Mor, tok du i det minste med penger?» — «Hvilke penger?» — «Vel, dollar», svarer jeg. «Ja, jeg har, 5 dollar..» — jeg «??!! Ta mine 20, du har jo bytte i Moskva!»

Vanen med å reise nesten uten penger, eller med en liten sum, hadde hun beholdt fra Sovjetunionens tid. Og dollaren var for henne et abstrakt begrep. Men da hun kom til Moskva, skjønte hun kraften i en dollarseddel: omringet av en tett ring av drosjesjåfører som tilbød å kjøre henne for 100 dollar fra én flyplass til en annen (jeg husker ikke nå fra hvilken til hvilken). Heldigvis sto det en erfaren medreisende ved siden av, som skaffet gratis transport for transittpassasjerer.

Og slik befant mamma mi seg i Det danske kongerike, der «alt var i orden» (her tillater jeg meg friheten å parafrasere William Shakespeare; han skrev: «noe er råttent i Danmark!»). Kanskje i tiden til helten hans Hamlet var ikke alt i orden, men da mamma mi fløy inn!..

Fortsettelse følger….