Mamma mi ble så imponert at hun ved hjemkomsten sa en setning jeg ikke kan skrive ordrett, men jeg skriver en «pen» oversettelse: «Vi måtte løpe for å ta dem igjen og … vi ville ikke ta dem igjen!» Og hun la til en «frist»: 200 år vil gå… og… Hun begynte generalopprydding!
Jeg husker én av mammas gaver, valgt av henne og betalt av den danske svigersønnen: sandaler! Hvor forbauset hun ble da hun i et dansk magasin så dronningen i nøyaktig de samme sandalene! For et sammentreff i smak!!! Hun ble svært rørt av denne gaven. Vår danske svigersønn Jakob behandler mamma mi med stor respekt, kaller henne kjærlig BabUsjka, med trykk på lyden «u». Det blir svært morsomt.
Ved denne episoden bestemte jeg meg for å stanse. Saken er at disse fortellingene ble skrevet litt tidligere og trykt på Facebook-siden min. Og det var en hyggelig overraskelse for meg at mange leste med interesse. Mamma er nå 91. Hun bor i Kiev, prøver å være aktiv og selvstendig. Hun undret seg svært da hun leste om seg selv; følelsene overveldet henne, og hun spurte meg hvordan jeg kunne huske om henne det hun selv allerede hadde begynt å glemme. Hvordan forklare det? Jeg husker bare.