I dag er det 4. mai 2018. Oho! Jeg har levd til det! Helt til det 21. århundre! Siden jeg i går sendte ut invitasjoner til bloggen min, må jeg «stå for snakket» og skrive hver dag.
Dagens begivenhet er 30-årsdagen til svigerdatteren min Tina. Hun er dansk. Hvordan den eldste sønnen min fant henne «forblir et mysterium» for meg. Eller fant hun ham? Kort sagt: det virtuelle ble virkelig. Det hender… Jeg sendte en liten gave i god tid. Forleden meldte de at «takk, vi har fått den! Men vi åpner den ikke før bursdagen». Det er viljestyrke! Jeg husker ikke meg selv slik.
Hvis jeg fikk noe, åpnet jeg det og spiste det med en gang. Jeg elsket spiselige gaver mest av alt! Jeg overtalte meg selv: «gjem det lenger unna!» Vel, jeg gjemmer det… Hva så? Så går du rundt og lider. Den nytelsesvindingen i hjernen min «borer et hull». Slik var det! Nå er det blitt lettere… Jeg har endelig vokst opp.
Og i det fjerne året 1969 var 4. mai en annen trist-lykkelig hendelse. Den yngre søsteren min var 6. Hun gikk i barnehage, og den dagen, i barnehagen, fikk hun et anfall av lumsk blindtarmbetennelse. En dyp bukk til barnehagelæreren Nadesjda Nikolajevna, som i tide, uten opphold, tilkalte ambulanse, etter vakten løp hjem til oss, om dagen (foreldrene var ennå ikke kommet fra jobben; jeg var hjemme) og meldte hvilket sykehus barnet var på. «Ja! Det fantes mennesker i vår tid…» Men telefoner fantes ikke.