Nå er det ikke tid til å fortsette gårsdagens tema, men jeg kommer tilbake til det. Jeg vet ikke med dere, men hver gang kjenner jeg en ustoppelig bevegelse og tårer i øynene ved den nærmende høytiden 9. mai. I dag skal jeg minnes bestefaren min på mammas side.

Bestefaren min Dorofejev Sergej Sergejevitsj ble født 31. mars 1901 i tettstedet Bolsjevo, 40 km fra Moskva. Han gikk ut av sogneskolen — det er bare 4 klasser. For den tiden, skjønner jeg, var det ikke dårlig utdanning. Han skrev svært korrekt, tegnet vakkert, dessverre bare på papirlapper, når jeg, ganske liten, ba ham. Jeg husker at han på noen minutter kunne tegne en skiløper som kom ned en bakke. Det syntes meg da at alle voksne tegnet godt bare fordi de var voksne.

Takket være den vakre håndskriften og det korrekte språket tjenestegjorde han på 20-tallet i Østersjøflåten i Petrograd, ved staben. Sammen med ham tjenestegjorde også som skriver Nikolaj Kuznetsov. Ja-ja, nettopp den Nikolaj Kuznetsov som senere ble admiral. Jeg var allerede tenåring da jeg så hos bestefar en bok med minner av admiral Nikolaj Kuznetsov. Boken dukket kanskje opp mot slutten av 60-tallet.

Og da sa han til meg: «Ser du denne boken. Vi begynte tjenesten sammen; han kalte meg til å fortsette å studere på kveldsskolen, der han selv gikk etter tjenesten. Og jeg hadde andre interesser, å løpe etter jentene på tobakksfabrikken etter en sigarett. Og resultatet ser du selv: han er admiral, og jeg er fyrbøter…»

Han jobbet i fyrrommet ved et vitenskapelig-militært institutt (navnet er unøyaktig), som lå mellom Mytisjtsji og Bolsjevo, hele sitt etterkrigsliv til han var 77! Og han gikk nattskift, og tidlige morgenskift. Jeg husker hvordan han gjorde seg klar til jobben. Først av alt skar han nøye maten til kattene i små «terninger». Det var hellig! I huset i den perioden, fra omtrent 1965, holdt han ingen dyr. Og på jobben ventet de på ham….. katter!

Jeg vil minne om at det ikke fantes spesiell mat til dyr i Sovjetunionen. Før krigen holdt de husdyr. Mamma husker at bestemor «ikke rørte» husholdningen — hun jobbet på veveriet og drev dessuten samfunnsarbeid. Så det tunge arbeidet i huset gjorde bestefar, og mamma og mammas søster Vera var hjelpere. Og hvis de ikke ville hjelpe, fikk de en ørefik av moren.

Jeg vet at han ikke kunne drepe dyr. De inviterte spesielt noen «utenfra». Før krigen hadde bestefar en dressert høne. Hver dag, på et tidspunkt «satt av henne selv», gikk hun ut av porten, ut på gaten, gikk et anstendig stykke vei og møtte bestefar fra jobben. Tilbake bar han henne i armene. Slikt hender!

Og nå tenkte jeg…. denne mannen måtte i en alder av 40 gå til fronten for å drepe….