Hovedtanken, synes jeg, har jeg allerede formidlet til det lesende folket. Lytting må settes på første, æresplass i studiet av et fremmedspråk. Nettopp nå er dette tilgjengelig for alle: filmer, tegnefilmer, sanger og tekster til sanger kan man finne på datamaskinen. For øvrig om sanger. Nå er det blitt upopulært å synge sanger, eller, hvis de synger, får man lyst til å gråte noen ganger. Jeg mener innlæring av sanger på fremmedspråk for seg selv. Vel, greit! Jeg skal ikke gi råd.
Jeg husket enda et svært morsomt tilfelle fra livet mitt. Det ble slik at jeg etter skolen la engelsk på hylla. To år i arbeid etter skolen ga meg fordeler ved opptak til et humanistisk institutt, nemlig Kulturinstituttet, der vi studerte samtidig med den framtidige berømte «syngende rektoren», som den gangen ikke sang, men viste seg i samfunnsvirksomhet. Og jeg viste meg bare i privatlivet, ved å inngå ekteskap med min første mann i hemmelighet for foreldrene. Å, jeg kom borti det!
Jeg tok opp studiet av engelsk da jeg allerede var over 40. Jeg kom inn på andre år av De første statlige engelskursene. Da var det allerede flere læremidler. Jeg fikk kassetter med opptak, som jeg lyttet til hver dag, mest på kjøkkenet. Jeg lyttet og gråt stille. Jeg kunne ikke huske noe! «My name is Natasha Petrova» — kom fra kassetten. «My name is Natasha Petrova» — gjentok den eldste sønnen min, spøkende, uten å skjønne hvorfor jeg var så anspent, samtidig som jeg prøvde å gjøre noe på kjøkkenet. På den tiden hadde jeg ikke lenger privatliv, men jeg hadde et liv for overlevelse….