Siden jeg skriver alt etter hukommelsen, kan jeg tillate meg noen små unøyaktigheter. Den første læreboken som etterlot uutslettelige inntrykk i minnet og senere påvirket den sene pedagogiske virksomheten min (jeg har allerede skrevet at jeg ved skjebnens vilje ble «engelskdame» på skolen i en alder av 45). I 1967 kom en lærebok av en ekte engelskmann, Richard Richardovitsj Dixon. Nå vet vi alle at de i utlandet ikke bruker mellomnavn, så det høres morsomt ut.
Naturligvis anbefalte den yndlingslærerinnen min at alle som var interessert i engelsk skulle kjøpe den. Jeg kjøpte denne lille boken, i tynn papirinnbinding, for 1 rubel 20 kopek i en bokhandel i Passasjen på Khresjtsjatyk.
Hva var genialiteten ved denne læreboken? Den omfattet 1200 av de mest utbredte engelske ordene og 15 hverdagsemner. Og… nesten hvert nytt emne omfattet i rekkefølge et nytt avsnitt av den «hatede» grammatikken! Og under hvert ord i nøkkelsetningen sto transkripsjon, som heller ikke var enkel å mestre for nybegynnere. Men, igjen, det fantes ikke lyd, altså magnetbåndopptak.
Hvorfor husker jeg dette med beklagelse? Jeg innrømmer, jeg mistet verdifull ungdomstid, da «ørene er på plass». Jeg forklarer det jeg selv fikk vite ikke så lenge siden på en forelesning ved Det pedagogiske universitetet: når et barn er lite, har det evnen til å høre både morsmål og fremmed tale 100 %, og et voksent menneske over 50 hører og skiller fremmede ord bare 7 %. Og ikke fordi «vi er døve», men rett og slett tapes evnen til å oppfatte fremmed tale! Det er det jeg støtte på, da jeg begynte å studere norsk i en alder av 57.
Og nå….. kunngjør jeg kaffepause!