Jeg lar for en tid den tunge perioden med å gjenopprette engelsk i den «tilstoppede og atrofierte av postsovjetisk liv hjernen min» ligge, og vender tilbake til perioden med min lykkelige studentungdom. Jeg studerte ved bibliotekfakultetet ved Kiev kulturinstitutt fra 1973–1977. Jeg skal prøve å hente fra minnet noen interessante øyeblikk fra livet mitt da.
Jeg har ikke «bare sånn» gitt denne delen av fortellingen tittel på ukrainsk, fordi det kan kalles et sitat. Jeg tror vi i siste studieår hadde et slikt fag i spesialiteten som «Bibliografi over fremmedspråk». Faget ble undervist av Ljubov Zavadskaja. …Så det var nettopp Zavadskaja som mer enn én gang understreket for oss hvor viktig det er å studere fremmedspråk. Jeg tror hun var et svært dannet menneske (i ungdommen tenkte jeg ikke mye over det). Mye senere kom jeg over boken «Mytene i det gamle Hellas» med en vidunderlig oversettelse av Ljubov Zavadskaja til ukrainsk. Og siden jeg nå har husket henne, vil jeg si at det fantes mennesker i sovjettiden som ga et ikke lite bidrag til utviklingen av ukrainsk kultur og det ukrainske språket.
Og alle fag ved Kulturinstituttet ble undervist på ukrainsk, unntatt russisk og sovjetisk litteratur. Jeg husker nøyaktig at perioden med russisk sovjetisk litteratur ble lest av Maria Ivanovna Tsjernusjtsjenko. Marivanna var det snilleste og «sjokher-este» mennesket i verden! Studentenes forsinkelser til forelesninger ble strengt straffet på dekanatet. Så, når Marivanna var vaktlærer om morgenen og møtte forsinkede studenter, førte hun ikke lister og rapporterte ikke til dekanatet, men gjentok bare konspiratorisk «jenter, jenter, fort, fort til auditoriene!» Hun bar en «høy frisyre», som jentene våre kalte Det personlige reiret!……. her gråter jeg av latter, hvor husker denne hjernen min «alt»?!
Det var obligatorisk å lese flere bind av A. M. Gorkijs bok «Klim Samgin». Marivanna advarte oss på hver forelesning. Jeg husker bare at jeg ikke engang åpnet den boken. Og Marivanna advarte oss om at verket var vanskelig og stort, og til eksamen måtte det leses i god tid. Og når hun på noens pult, under forelesningen, la merke til denne boken, kom hun bort, tok den som en skatt og sa inderlig: «Der! Klim Samgin! Les Klim Samgin!»
Jeg husker også læreren i historie fra den sovjetiske perioden. Dessverre bare kallenavnet «Revolusjonens storm». Hvorfor kalte vi henne det? Under forelesningen gikk hun med sveipende steg mellom radene i det trange auditoriet vårt, og fortalte samtidig emosjonelt hvordan «stormen» av «ikke én» revolusjon grep hele landet! Og jeg husket også hennes kvinneråd til alle studentene: «så da, jenter, bruk muligheten til å gå nå i teatre, kinoer, museer! For det kan komme en tid da dere, ved dagens slutt, ikke kan huske ‘Vasket jeg meg i dag?’»