Med hvilken utrolig kraft de drar meg inn i det «lykkelige fjerne». Selvfølgelig lykkelig! Det var ingenting å sammenligne med, bare med den brakka der den tidlige barndommen min gikk. Hvordan skulle jeg vite at et sted bodde noen i nærheten bedre enn vi. Og likevel fantes slike! Ved siden av fabrikkhuset vårt sto også «etatshus», som de ble kalt da, til Ministerrådet og Sentralkomiteen i kommunistpartiet. Med forbedret planløsning: spisestue, soverom, barnerom… Og jeg kjente bare «kjøkkenet mitt, som bare om natten ble til mitt personlige rom».
Selvfølgelig var jeg «nattugle», altså sovnet jeg sent, noe som anspente foreldrene sterkt. På kjøkkenet mitt var det dør, og så fra kjøkkenet var det straks et rom på 17 kvm, der av «en eller annen grunn ukjent for meg» foreldrene ikke kunne sovne, fordi jeg kunne tillate meg, i det mest uegnede øyeblikket for dem, å gå forbi dem til toalettet! Nå skjønner jeg at foreldrene ikke hadde noe privatliv på grunn av meg, en dum tenåring!
Lillesøsteren tilsatte også pepper allerede i «mitt personlige liv». Jeg forklarer: hun kunne løpe rundt i gården hele dagen og ikke be om mat, og før hun skulle sove begynte hun å skrike «MAMMA, gi meg suppe!» (gryta med suppe fikk ikke plass i kjøleskapet og ble båret ut på balkongen om natten). Så gikk mamma ut på balkongen, bar gryta med suppe inn på kjøkkenet mitt, varmet den på gasskomfyren, og så matet hun «vår avkom»! I det øyeblikket tenkte jeg at jeg ville sprekke av sinne! Jeg sa til mamma alt jeg kunne si! Jeg sa at dere, foreldre, ikke kan oppdra henne, ikke gjør i tide det som trengs, lar «denne lille apen» sitte på nakken med beina hengende. Til det svarte mamma tålmodig: «hvis et barn vil spise, skal det mates!»
…. fortsettelse kommer!… men i morgen..