I dette kapitlet må jeg «vende tilbake» til brakka, fordi derfra kommer begynnelsen på mitt musikalske liv. Jeg var omkring 5 da foreldrene mine, og også bestemor og bestefar som bodde i Moskva-området og slektinger i Moskva, med utrolige anstrengelser, kjøpte piano og sendte det til Kiev. Jeg husker godt hvordan jeg møtte ved brakka en lastebil i hvis kasse sto en enorm trekasse…. Kan jeg nå beskrive det jeg følte da? Glede, spenning, lykke, rystelse?!

Jeg tenkte da at alle naboene også var glade. Den første natten kunne jeg ikke sovne. Da alle allerede sov, sto jeg opp, åpnet lokket på pianoet litt og rørte stille ved tangentene… Nei, nei, jeg vekket ingen! Jeg rørte bare…, og så luktet jeg. Pianoet luktet fersk lakk. Neste dag gikk jeg ikke fra det. Jeg prøvde å spille og plukke melodier «på gehør». Pianoet mitt ble en severdighet i leiren vår, og også stoltheten til hele familien. Jeg husker mamma sa at prisen på pianoet var 2 av pappas lønninger. Det gjorde inntrykk, og jeg spurte hvordan vi nå skulle leve og hva vi skulle spise. Mamma sukket tungt… og tidde.

En gang kom en «onkel» på besøk som visstnok forsto musikk, og foreldrene skrøt naturligvis, se, datteren kan plukke melodier «på gehør», og jeg spilte ham gjerne noe. Og plutselig begynte han så kategorisk å erklære at et barn ikke bør spille «på gehør»! Dette skulle visstnok stride mot reglene for klaverspill (ordet «fortepiano» hørte jeg første gang fra denne onkelen), at man først må lære notene, spille bare etter noter, komme inn på musikkskole. Og slik spilling «ødelegger bare barnet». Det var vanskelig for meg å forstå ordene hans, hvordan dette kunne ødelegge meg.

Og så, da jeg fylte 7, kom jeg inn på musikkskole nummer 4 i forberedelsesklassen. Den gangen var det grundig utvelgelse til musikkskolen; de gikk opp til eksamen. Man skulle framføre 2 sanger, lytte til hvordan eksaminatoren klappet i hendene og gjenta, synge noten som eksaminatoren spilte. De «slapp» inn i auditoriet én og én og gjennomførte en slik «eksekusjon» (jeg kan ikke kalle det noe annet!).

De spurte meg hva jeg skulle synge. Jeg kunngjorde: «En sang om kjærlighet. Fra filmen Tørst»…. Her er ordene i den sangen: «Natten var med skyllregn og gresset i dugg, om meg sa alle ‘lykkelig’. Og jeg selv trodde mot hjertet, vi er to bredder ved den samme elven.» To menn-eksaminatorer satt ved bordet overfor; det var vanskelig for dem å holde latteren tilbake, og de dekket ansiktene med hendene. Og kvinne-eksaminatoren fortsatte å «torturere» meg: «Og hvilken annen liten sang vil du framføre for oss?» Den andre lille sangen var fra filmen Lys på elven. Dette var allerede en jentesang: «Jeg står opp tidlig om morgenen, om morgenen, jeg rydder alt i huset, rydder. Jeg feier gulvene, vasker opp… Jeg klarer å gjøre alt… Jeg får femmere, jeg får. Og jeg er ikke redd guttene, ikke redd. Jeg kan stupdykke fra en bratt bredd, hvis jeg vil tar jeg igjen hvem som helst…»

Det «jeg klarer å gjøre alt» gikk gjennom hele det senere livet mitt. Dette var min første eksamen, og da jeg kom ut, så mamma, brast jeg i gråt, sa at to onkler som lignet bjørner hadde ledd av meg! De tok meg inn! De sa til mamma at barnet hadde absolutt gehør.

To ganger i uken lærte en sint, men vakker tante oss å skrive noter med blyant i en spesiell skrivebok For noter og å huske hvordan disse notene lyder på klaviaturet. Det var svært anspent og kjedelig å sitte i timen og høre hvordan hun pokket på pianoet én note av gangen, så kunne hun «reise» en hvilken som helst elev og spørre hvilken note hun nettopp hadde spilt.

Og så de individuelle pianotimene. Ett av de første verkene av komponisten Kabalevskij «Nå en bjørk, nå et rognetre, en pilebusk over elven, kjære land, evig elsket, hvor finne et slikt?» — spilte jeg, en liten, flittig jente, gjennom tårer… Lærerinnen slo takten med foten, noen ganger med hånden rykket hun meg i den høyre albuen, skrek at jeg skulle passe på hendene, ikke senke albuene! (dette var ekstremt viktig, den riktige håndstillingen, selvfølgelig ikke for meg, men for lærerinnen!) Og for meg… Hvis jeg begynte å tenke på hvordan hendene mine sto, kunne jeg ikke spille i det hele tatt! Men hjemme, når ingen forstyrret, kunne jeg spille med lukkede øyne, stående, dansende…

Denne forferdelige forberedelsesklassen varte et helt år. Til slutt arrangerte de allerede en inntaksutvelgelseseksamen til første klasse, men jeg husker den ikke. De tok meg inn i første klasse på musikkskolen til ….. fiolin. Mamma mi var opprørt, overfylt av følelser. Hun prøvde å forklare rektoren at vi hele livet hadde drømt om å spille klaver. At vi har dette vidunderlige musikkinstrumentet, som tar mye plass i det eneste rommet vårt. Alt forgjeves! Administrasjonen hadde sine kvoter. Jeg tror de tok barn «uten gehør» til klaver. På klaveret kan man være «uten gehør», ikke døv, selvfølgelig. Spille etter noter, være flittig, utvikle teknikk. Men fiolinen er musikkens dronning! (slik sa de til den motvillige mamma mi)

Jeg husker at jeg «ikke var imot» å begynne å spille fiolin. Men den ultimatum-mamma mi sa: «enten piano, eller vi dropper musikkskolen!» …. Så droppet vi den! Det året flyttet vi til khrusjtsjobaen sammen med pianoet.

Men fortsettelse følger!