Da vi flyttet inn i leiligheten, la jeg for en tid pianoet på hylla. Den gangen var naboene tett knyttet til hverandre, siden de jobbet og tjenestegjorde på én fabrikk. Vel, og selvfølgelig var barna venner og ikke venner. Etter foreldrenes eksempel kjøpte noen naboer også piano til barna sine (Chernigov-fabrikken for musikkinstrumenter hadde begynt å produsere). Fabrikkklubben lå ved siden av huset vårt, og jeg fikk mulighet til å lære å danse. Akkompagnatøren var en eldre mann. Han het Karl Konstantinovitsj.
Da han så at jeg ikke var likegyldig til klaverspill, tilbød han meg privattimer. Mamma sa gjerne ja, siden hun ikke lenger kunne kjøre meg noe sted; søsteren min skulle fødes. Flere til fra huset vårt ba Karl Konstantinovitsj om å jobbe med barna, men han jobbet ikke lenge, avslo alle og lot bare meg bli. Nå skjønner jeg at jeg hadde stor flaks med ham! Utseendemessig lignet han den da populære skuespilleren og sangeren Georg Ots. Jeg tror Karl Konstantinovitsj var etterkommer av «russiske tyskere». Punktlig, disiplinert, dannet, et unikt menneske! Jeg synes han var nær 70, og han kom hjem til oss to ganger i uken.
For timene sine tok han bare 15 rubler i måneden! (til orientering: lønnen til en renholder i Sovjetunionen var 45 rubler i måneden, en tekniker 80 rubler, en ingeniør fra 90 til 110 rubler, pappas militærpensjon var 95 rubler og etter loven kunne han ikke tjene mer enn pensjonen, altså 95 rubler. Og hvis pappa tjente mer, trakk de det fra pensjonen).
Da søsteren ble født, kom bestemor fra Bolsjevo for å hjelpe litt i huset. Og da hun så Karl Konstantinovitsj, begynte hun å «synge» til meg: å, for en god lærer du har! Og så, da han kom neste gang for å jobbe, sier jeg, med barnets umiddelbarhet: «Karl Konstantinytj, jeg skal si deg en hemmelighet nå — bestemor mi har forelsket seg i deg!» (og bestemor var på kjøkkenet og hørte «denne nyheten») Kort sagt, de begge følte ubehag av det jeg hadde sagt. Bestemor gjenfortalte det senere til foreldrene, sukket «hvordan kunne jeg si slikt!»
Karl Konstantinytj ga meg mulighet til selvstendig valg av musikkverk, underviste svært rolig, rykket ikke i hendene, som på musikkskolen. Og slik studerte jeg klaver i 6 år. Så hadde søsteren allerede vokst, og de kjørte henne til timer på musikkskolen ved konservatoriet. Så selv om pianoet tok mye plass i det lille rommet vårt, spilte det en ikke liten rolle i den videre utviklingen vår. Og søsteren lærte så godt at hun ble profesjonell musiker. Og jeg tok opp de musikalske ferdighetene mange år senere, da jeg bodde i Norge, og fortsetter å spille «på gehør».
Fortsettelse følger…