Minnene mine fletter seg noen ganger sammen nå med livet i leiligheten, nå i brakka. Jeg tror på begynnelsen av 60-tallet den generasjonen av overlevende etter krigen av alle krefter strevet etter et fredelig, koselig liv, og pianoet, ville jeg nå kalle det, ble et symbol på det fredelige livet og på at den oppvoksende slekten ble innviet i kunsten. For slik sa de: hvis barnet ikke blir musiker, så vil det i det minste spille «for seg selv»!
Jeg husket naboene våre i brakka: de «etter oss» skaffet også piano til barnet sitt. En bestemor fra landsbyen kom på besøk til dem. Og en gang var det skandale i familien deres (her skriver jeg allerede mammas minner). Skandalen gikk så langt som skilsmisse og deling av den beskjedne eiendommen. Men da grep den samme gjestende «silska baba» inn (som dere skjønner noens mamma, svigermor eller svigermor — nå er det ikke viktig). Hun sa: «OG HVORDAN SKAL DERE DELE DENNE LEKEN?» Dette spørsmålet virket så på dem som skulle skilles at de bestemte seg for ikke å skilles. Så pianoet tjente til å styrke den sovjetiske familien, som etter definisjonen var «samfunnets celle». Og hva gjorde samfunnets celle da? — De bygde kommunisme! ……. greit, jeg går og drikker kaffe…