«Sommer, sommer, sommer….» Varm sommer i Kiev. Jeg husker bare varm sommer. Og…., selvfølgelig, gjester fra hovedstaden i «vårt fedreland». Pappas kusine tante Zina med et barn på 6 og med mannen Misja. De kom en hel måned på ferie til oss i ett-romsleiligheten. De meldte med telegram: «møt det første Moskva–Kiev-toget, vogn …., klokken 9 om morgenen». De kunngjorde ankomsten «kategorisk»: Vi kommer til dere! Altså «krevde de ikke» invitasjon av oss. Rett og slett, vi kommer til dere på ferie for å hvile. De uroet seg ikke mye for hvordan de skulle få plass! «La vertene tenke!» Og hva skal de spise? — «Vel, i Kiev er det fullt av frukt! — «Etter frukt må man gå til markedet eller kjøre, ikke i tom kollektivtransport.» Nå tenker jeg, hvordan holdt mamma mi ut alt dette?
Tante Zina var en fyldig, bråkete, optimistisk innstilt på ferie kvinne på omkring førti. Hun jobbet som fysioterapeutlege på en poliklinikk i byen Frjazino. Hun fortalte hvordan alle i byen respekterte henne, alle hilste på henne…. Onkel Misja, mannen hennes, var en stille, beskjeden, liten arbeidsmann. Men tatoveringen hans var slett ikke beskjeden — på innsiden av høyre underarm — en naken kvinne. (jeg var da omkring 10 da jeg la merke til den, og det forvirret meg sterkt, men jeg våget ikke spørre.) Jeg vil gi noen forklaringer til unge mennesker. For den gangen ble tatoveringer gjort bare «ved et særskilt tilfelle, på bestemte steder, nemlig i fengsel og i flåten!» Jeg tror onkel Misja likevel tjenestegjorde i flåten, og ikke satt.
I alt fikk 7 mennesker plass i khrusjtsjobaen vår. På balkongen laget pappa et tredekke; mot regn og uvær ble det «spent» en hjemmelaget seilduksmarkise, og selve balkongen var inngjerdet med metallplater (de ble selvfølgelig om sommeren sterkt oppvarmet av solen). Vel, ingenting! I det minste kunne man på balkongen plassere hele 4 soveplasser «valett».
Morgenen med tante Zina begynte «høyt», med letingen etter Marinkas truser! Jeg skjønte at onkel Misja var «ansvarlig» for Marinkas truser, fordi tante Zina høyt utstedte setningen: «Misjaaa, hvor er Marinkas truser?» De videre morgenrutinene til den store familien husker jeg uklart. Først av alt måtte den yngre søsteren min mates frokost. Hun ville ikke spise. Da tok tante Zina initiativet i egne hender og begynte å mate henne med vers: «En dame innleverte i bagasjen: en sofa, en koffert, en reiseveske, et bilde, en kurv, en pappeske og … en liiiiten hund!» … søsteren spiste én skje grøt…. så uttalte hun tydelig som 2,5-åring: «Jeg vil ikke spise mer og jeg gjør det ikke!» Bråkete forberedelser fortsatte til stranden. Mamma ble hjemme for å lage middag og gå på markedet.
Fortsettelse følger….