Selvfølgelig husker jeg ikke hvilket år VM ble holdt i Brasil. Pokalen «Den gylne gudinne» ble spilt om. Vårt elskede KVN-fjernsyn, første utgave, sto i gangen på et høyt nattbord rett overfor døren til toalettet kombinert med bad, på en avstand av en halv meter (korridorens bredde var 1 m). Dette var det eneste stedet der man kunne se på fjernsyn, sittende på en liten hjemmelaget krakk, med hodet bakover.
Nettopp tante Zina (med sine frodige former) og tynne onkel Misja var på besøk hos oss, og dessuten var de lidenskapelige supportere! Hvordan fikk de plass? Dere som leser disse linjene, slå på fantasien… vel, én person ble sittende på den lille krakken, jeg tror det var pappa mi, døren til toalettet sto åpen, der satte de en kjøkkenkrakk (den var høyere enn den hjemmelagde lille krakken) og én person til innrettet seg på toalettlokket og …., liksom så på TV, kikket fra siden, «fra dassen». For dem som leser og ikke kjenner TV-merket KVN skriver jeg skjermstørrelsen: omtrent 18 på 18 cm. Nå er det et mysterium for meg hvordan man kunne skjelne en fotballkamp der. Men de så, skrek «mål!», og de øvrige måtte holde behovet til kampen var over, for ikke å gjøre supporterne sinte!
Siden jeg forteller om det første sovjetiske fjernsynet, vil jeg minnes de menneskene som ble vist på TV i den fjerne tiden. Den første speakeren på ukrainsk fjernsyn var den vidunderlige, karismatiske (som man sier nå) Olga Danilenko. Selvfølgelig husker jeg godt Tarapunka og Sjtepsel — «fastgjester» på den ukrainske scenen og folkets favoritter og …. Did Panas, som ledet programmet «God natt, barn!» Hver av hans små eventyr endte med en vidunderlig liten sang på ukrainsk: «Måtte dere drømme, barn, bestefars eventyr, der det er en lykkelig slutt. Måtte fars styrke og mors ømhet gå til små hjerter…»
God natt! Fortsettelse følger….