Jeg vil «vende tilbake» til fortellingen om mamma i denne ett-romsleiligheten. Likevel var det tyngst for henne. Jeg har allerede skrevet at hun gikk ut av teknisk skole for lettindustri i Moskva, hun sydde utmerket, men da hun kom til Kiev, fant hun ikke straks arbeid i faget og måtte selvfølgelig tjene ekstra, ta bestillinger og ikke bare bestillinger! Hun «kledde» oss fullstendig, to jenter! For i sovjetiske butikker var det praktisk talt ingenting! Men stoffer fantes. Mamma kunne kjøpe og måle så mye stoff at det ikke ble rester, og det ble selvfølgelig husmoraktig, lønnsomt.

Men hvordan hun «klarte» å sy og leve i ett rom, går over fatteevnen! Dette håndverket hennes var godt for alle, men dårlig for henne selv. Det ble slik at hun hele tiden var under press. Selv når hun reiste til Moskva til foreldrene, ga bestemor henne straks en syoppgave, og hun hadde ingen mulighet til å dra i teateret eller treffe venninner.

Som eksempel forteller jeg hvordan hun sydde om kåpe. Før brukte de svært kvalitetsrike naturlige helullstoffer. Jeg husker navnene: drap, ratin, boston. Det fantes et slikt gammelt uttrykk «å skaffe kåpe», altså kjøpe eller bestille sydd i atelier. Og kåpe ble regnet som en god anskaffelse. Og de bar den lenge. Og så sydde de den om til noen i familien eller «snuvent» den. Det ordet brukes heller ikke i moderne språk. I det ordet gjemmer det seg et enormt arbeidsomfang.

Jeg kan regne opp hva mesterne gjorde med gamle kåper. Først måtte kåpen sprettes opp med farlig barberkniv eller blad, så vaskes stykkene, tørkes og dekatiseres, altså dampes stående med et tungt strykejern. Jernet veide 5 kg. Etter det fikk tøystykkerne sitt opprinnelige utseende og var klare til klipping, og vrangsiden av kåpen kunne bli retten. Det var det som het snuing. Når hun kom på ferie til Moskva-området, lastet de mamma mi med dette.

Det var en periode i livet hennes, før hun fikk denne khrusjtsjobaen, da hun ble sterkt syk på nervøs grunn. Det viste seg som åndenød — hun fikk ikke til å puste inn! (for vi merker jo ikke hvordan vi puster.) Og for at hun skulle puste inn, måtte hun støtte seg med begge hender på bordet. Jeg husker at hun reiste til Podol til et vannkursted. Så gikk denne tilstanden over. En gang satt hun i køen på vannkurstedet og kom i prat med en ung mann om «sykdommen» sin. Og han ga henne rådet «ikke fortell noen om det» og sykdommen din vil gå over. Og slik ble det som han sa!

Fortsettelse følger….