Vi innrettet oss på internatet. Hver familie hadde et rom. Kjøkken og spisestue var felles. Dette internatet tilhører en eller annen rik nordmann som periodisk flyr inn i bygda med helikopter fra Norge for å jakte og fiske.
Neste dag samlet alle slektingene seg i spisestuen for å minnes de nære. Mannen min Ivan presenterte en rapport om slektstreet til den store svenske familien, og det ble også vist en amatørfilm om bestemor og bestefar. Jeg innrømmer ærlig, det var vanskelig for meg å finne ut av alle slektingene, og ennå på svensk, men det lyse bildet av bestemor og bestefar ble i hjertet mitt for alltid!
Så var det omvisning i de lokale stedene. Mannen viste meg stedet der han kom til verden. Og han sa at på dette stedet sto huset der han ble født. Jeg spurte igjen: «Legekontor?» Og han: «nei, et vanlig hus.» Og jeg tenkte da: «og mamma fødte meg på fødestue!» Vi besøkte også innsjøen der bestefar fisket. En enorm innsjø. Vi møtte ikke et eneste menneske. Bare et skilt: Telt og biler skal ikke settes! Det er camping 5 kilometer fra bygda. Og også en kafé der de bestilte bankett.
Vi var der tre dager. For meg var det ganske nok. Tilbake kjørte vi allerede uten overnatting. Jeg innrømmer ærlig at jeg aldri har kjent tørst etter reiser. Så på tre dager rakk jeg å savne «min» norske bygd.
Og ganske nylig meldte noen av de svenske slektingene Ivan at norske filmskapere hadde tatt en spillefilm «Welcome to Norway!» Om flyktninger. Og hvor forbauset vi ble over å se i denne filmen den kjære bygda Onn (Ånd) og internatet der vi bodde, og etter filmens handling var flyktninger plassert. Hvis noen av dem som leser klarer å se denne filmen på YouTube eller i det minste utdrag fra filmen, så tror jeg dere vil ha et visst inntrykk av en svensk bygd.
Fortsettelse følger…