Dagene fløy fort til tross for at det var vinter og mye snø. Hver dag begynte og sluttet med bevegelse og forflytning. Med bevegelse mener jeg de lange turene med collien ved navn Sami tre ganger om dagen. Og om forflytning med bil har jeg allerede skrevet i forrige kapittel. Forutsetningene for et nytt liv i utlandet tegnet seg. Mann, hus, hund, katt og barn som vokste opp.

Jeg skjuler det ikke: jeg følte et indre ubehag når det gjaldt barna. Og når det var «helt ille» for meg, sa jeg til meg selv: «Tante! De kom ikke til deg, du kom til dem! La den pedagogiske erfaringen din bli i hjemlandet og bli bare en elsket kvinne! Pust dypere av den friske luften!»

Og allerede var februar i ferd med å ta slutt, og 23. februar ble det kunngjort ferie på norskursene, og visumet mitt gikk ut i begynnelsen av mars, og jeg hadde allerede tatt farvel med lærerne og gruppen på siste time, gått omtrent 100 meter, skled (under snøen var det is på veien), falt, og medstudenter og en kvinne som løp ut av en bil begynte å løfte meg opp. De satte meg halvt bevisstløs inn i bilen, og hun kjørte meg til nærmeste legekontor.

Der meddelte administratoren fra «luken» meg straks beløpet som skulle betales — 200 kroner (20 euro) — før legen ville ta imot meg. Heldigvis jobbet Ivan i samme by; jeg ringte ham, og han kom. Legen tok imot og «bare så på». Han sa at jeg måtte til sykehus for røntgen, og det var 30 km til byen Arendal. Ivan betalte for timen og kjørte meg, redd og halvt bevisstløs, langs den snødekte veien til sykehuset.

På sykehuset hadde de heller ikke så stor hast. Ivan betalte samvittighetsfullt for hver prosess «på stedet» med bankkort. Det var brudd i høyre arm med feilstilling. De besluttet ikke å operere, men å gjøre trekk og legge på gips. Vi kom hjem sent.

Jeg åpnet forsikringspolisen min, kjøpt i Ukraina, og ringte det oppgitte nummeret. En høflig mannsstemme fra Russland stilte meg flere spørsmål og bemerket at jeg burde ha ringt med en gang, så snart ulykken inntraff, og ikke om kvelden. Jeg tenkte da at i Ukraina ville de ikke engang gi meg «en tust ull».

En uke senere kom vi til sykehuset, og de la på en vakker gips på nytt, ikke gratis. Og allerede 3. mars, med høyre arm stolt hevet, i posisjonen «jeg stemmer for fred i hele verden!», reiste jeg hjem til hjemlandet.