Jeg tror ikke nordmenn stiller spørsmålet slik. Det er jeg, som husket de russiske klassikerne, som skrev en slik overskrift. Først i går skrev jeg om begynnelsen på livet mitt i Norge og om stedøtrene som vokste opp. Og…. allerede er de voksne! Sju år har gått!
Forleden tok jeg imot dem i den lille leiligheten min. Vi satt alle sammen på verandaen ved bordet, og jeg begynte endelig å forstå norsk, og de var pratsomme og «avslappet», muligens for første gang.
Den eldste jenta fikk høyere utdanning i England og bor og jobber nå i Skottland, leier leilighet. Den yngste har også allerede utdannet seg i Norge. Hun fikk et yrke, jobber, leier hus. Oho! Kult!» — tenker dere, dere som leser disse linjene i det «hjemlige SNG». Ja visst…
Men, som helten i en sovjetisk film sa: «stabilitet mangler». Og de begynte å resonnere om i hvilket land det er bedre å leve og arbeide. Den eldste sa at i Skottland må man bo 10 år for å få statsborgerskap. Hun har en vektig grunn til å fortsette å bo i Skottland på grunn av et elsket menneske. I Norge finnes det overhodet ikke arbeid i hennes fag. Hun utdannet seg ved et svært dyrt engelsk universitet som datadesigner og er nå helt avhengig av oppdragsgivere.
Nå må hun betale tilbake dette pengelånet hun fikk i en norsk bank til studier i England, månedlig i 15 år.
Den yngste begynte også å gå gjennom land og huske hvilke livsfordeler som finnes hvor. «Vel, Finland, for eksempel,» sa hun. «Der underviser de godt i skolene.» Jeg tidde høflig, og tenkte «dere har allerede gått ferdig skolen» og jeg «sammen med dere», mens jeg krampaktig husket hennes stormfulle tenåringsliv.
Så la den yngste til at der er det jo finsk også! Det må man jo lære! Og i det hele tatt, hvis landet ikke er engelskspråklig, må man lære språket overalt. Og det er vanskelig… Altså fortsetter vi å bo i Norge.
og fortsettelse følger….