Endelig kom det skriftlig varsel om inngåelse av ekteskap i september. Jeg fortalte medstudentene på kurset om den forestående begivenheten, og de begynte om kapp å gi meg råd om hvordan jeg skulle «pyntes mer høytidelig». Og jeg tenkte på en måte slett ikke på det høytidelige utseendet mitt. Jeg var mer opptatt av hvordan Ivans døtre ville ta nyheten.
En jente i gruppen spurte: «Og ringene? Har dere kjøpt ringer?» M-ja. Jeg husket straks en gammel sang med ordene «kjærlighet er en ring, og ringen har ingen begynnelse og ingen slutt….». I det hele tatt en god, optimistisk sang. Etter å ha hørt på rådene fra de «erfarne», sa jeg til Vanya at vi burde kjøpe ringer og gå til frisøren. Ingen problem! «Alt som folk gjør.»
Og å informere om begivenheten måtte vi bare til den eldste; den yngste var, som alltid, ikke «på plass». Den eldste tok nyheten rolig. Vielsen var satt til klokken 12 på fredag. «Dommen om inngåelse av ekteskap» ble lest opp av en tjenestemann på 3 minutter, og det ble utstedt et vitnemål på A4-papir med et piite lite stempel.
Vi gikk ut av Rødhus (bokstavelig oversettelse Røde huset) — administrasjonen — og tenkte å gå og spise lunsj sammen på restaurant, men da ringte det fra den eldste datteren (hun visste ikke at «det allerede hadde skjedd») og ba om å bli hentet fra gymnaset, kjørt til butikken for å kjøpe strømpebukse, fordi hun skulle på fest. Nå ja… Pappa Vanya trenger ikke å få det gjentatt to ganger.
Og jeg fikk muligheten til stille å synge Mendelssohns marsj, sittende i bilen. Til gruppen på kurset bakte jeg en enorm Napoleonkake. Så alle var fornøyde!
Fortsettelse følger…