En slik tittel dikterte hjernen min til meg sent på kvelden. Ja, det var vanskelig for meg… I 18 år, fra slutten av 1989, hadde jeg levd selvstendig, oppdratt to sønner og fostret dem opp, og hatt pedagogisk erfaring i mitt land, og da jeg kom hit, inn i en familie, syntes det meg (og slik var det) at jeg var blitt «satt utenfor».

Ivan hadde tatt hele ansvaret på seg for den oppvoksende generasjonen og for meg, ankommet fra en annen verden, der jeg hadde vært oktoberbarn, og pioner, og komsomolmedlem (jeg ble tvunget til å tre inn i 10. klasse, ellers ville de ikke tatt meg inn på instituttet) og til og med rakk å bli pensjonist. Og her faller jeg plutselig under slikt mannlig, faderlig formynderskap. Ingenting å gjøre — bare gå i frisk luft med ham og hunden, kjøre bil, og etter mitt ønske lære norsk på kurs.

Frokosten laget han selv. Han «kokte» en liter te i en elektrisk tekanne, laget toaster, smurte dem med smør, alltid ost, yoghurt, eggerøre med bacon, syltetøy, av og til sild med kokte egg (sild med poteter spiser bare «vi», fra det broderlige SNG). Og til frokost har de også torskekaviar på tube og brunost med en smak som er svært uvant for oss, et «rent norsk tradisjonelt produkt».

Og jeg kom med mine egne smaksvaner og sparevarianter. Hovedutgiftsposten for den største delen av folk i mitt land er jo utgifter til mat, og jeg var vant til fornuftig sparing, det vil si å koke og lage hjemmebakst. Og her…, hvis noe ikke blir spist opp, rett i søppelbøtta!!!

I begynnelsen laget Ivan smørbrød til døtrene til skolen, som de ikke spiste. Jeg begynte å si til ham at det ikke er bra å kaste mat, særlig brød. Vel, de «lyttet» liksom… jeg begynte da selv å samle brød i en papirpose og gå til kaien og mate måkene.

I det hele tatt prøvde jeg å rydde opp i maten, og når vi kjørte til supermarkedet, prøvde jeg å forklare Ivan hvor mye og av hva «vi trenger for en uke». Med tiden «fikk vi orden» på maten, kan man si, for oss to. Døtrene passet slett ikke inn i rytmen vår. Det vil si at de ikke spiste vanlig, nylagd mat. De tok bare imot en moderne diett: Coca-Cola, pizza, kjøttboller i saus (ferdige hermetikkbokser), chips. Av og til ba den yngste om å bestille mat hjem fra en kinesisk restaurant, og periodisk bestilte de også varm pizza. Spisingen av den største delen av maten hos dem falt på kvelden og natten. Pluss vennene deres som ble over natten.

Ivan behersket oppvaskmaskinen til perfeksjon. Han hadde sitt eget ritual: hver kveld klokken 9 begynte han å rydde kjøkkenet. Han sa til meg at mammaen hans hadde lært ham det. I den velstående familien deres var det tre brødre, Ivan den eldste, og han, som den eldste, hadde alltid sine plikter, som han bar gjennom hele livet og ikke hadde tenkt å velte over på noen.

Da spurte jeg: «Hvis de i familien lærte deg visse plikter, hvorfor prøver du da nå ikke engang å lære barna dine det elementære?» Spørsmålet mitt «ble hengende i luften» for alltid.

Fortsettelse følger….