Jeg tenkte i dag hvordan man med to ord kan si om livet sitt «før det», det vil si før ankomsten til Norge, og allerede nå, når jeg bor her. Altså slik: «før det», det vil si i SNG — TUNGT! Og etter, det vil si i Norge — VANSKELIG!

I forrige del skrev jeg litt om vanskene i hverdagen. Og i går spurte mannen min hva jeg skriver om nå. Og da skjønte jeg at like enkelt som jeg skrev på morsmålet, vil jeg ikke kunne fortelle ham det på norsk, fordi han kan «forstå meg feil». Vel, selvfølgelig gjenfortalte jeg skjematisk hva jeg skriver om, men jeg føler at jeg ikke har rett til å skrive om «alle skjelettene». Altså skal jeg skrive om meg selv.

I begynnelsen tenkte jeg: «jeg lærer språket, legaliserer diplomene mine, finner arbeid…. og parallelt», selvfølgelig, ryddet jeg opp i huset, forlatt av den forrige husfruen. Siden noen i hjemlandet kalte meg «minimalist». Ja visst! Minimalist! Jeg hadde levd hele livet i et begrenset rom, hadde for vane å kvitte meg med overflødige ting og ikke samle skrot, så da jeg flyttet inn i huset, begynte jeg aktivt å «rydde det ut» med husstandens tause samtykke. I det hele tatt raker jeg, og «de» kaster på igjen.

Jeg skjønte at før meg prøvde «de» ikke å lete etter manglende ting og detaljer — de hoppet ganske enkelt samlet inn i den lille bilen og… kjørte til butikken etter…. en spiker eller en eller annen ledning eller etter sokker…

Jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle venne en voksen hund til plassen sin. I stuen var det lagt tepper overalt. Og når vi om kveldene drakk te ved sofabordet og så på nyhetene, gikk vår firbeinte lodne venn rundt sofabordet og viftet aktivt med den buskete halen ved koppen min. Jeg løste dette spørsmålet svært enkelt: jeg tok bort teppet under sofabordet, for gulvet var glatt for potene hans, han sluttet å gå dit, og satt ganske enkelt 3 m unna oss på «sitt» teppe og misunnet katten sterkt, som hadde plass i sofaen, ved siden av oss! Men, som franskmennene sier: c’est la vie. (og kanskje sier de det ikke engang lenger…).

Ofte ble kveldens teselskap avbrutt av en telefonsamtale fra én eller begge døtrene med en gang, om å hente dem fra et eller annet norsk punkt A. Og det er ennå ingenting, hvis det er «over teen». Oftere var det når Ivan allerede sov… Han måtte avbryte den søte søvnen, og min med det, og kjøre…

Nå «vender jeg tilbake», som engelskmennene sier, «til våre får», det vil si «til meg selv», de sier jeg-historie… Så da, fra all slags sorg ble jeg reddet av hobbyen min — strikking, sang i kirkekoret og spilling på piano. Og selvfølgelig bassenget. Til bassenget og til koret måtte man kjøre med bil til byen, igjen kjørte Ivan meg.

I begynnelsen tenkte jeg: et halvt år går, og jeg kan bytte det ukrainske internasjonale førerkortet mot et norsk. Men nei da! Fram til 2007 var det mulig, nordmennene trodde på vår dyktige kjøring, og så mistet de troen og satte opp en lang liste over land, de som kommer fra hvilke må gjennomgå et fullt opplæringskurs og ta eksamen for førerkort. Slik er det!

«Lær ord og termer, Ira!» sa jeg til meg selv, og Ivan kjøpte meg for 300 kroner (30 euro) en tykk lærebok i teorien om bilkjøring på norsk, som ble nattbordboken min for en «lys» fremtid!

Fortsettelse følger…..