Den vidunderlige marsdagen kom da vi dro med buss for å kjøpe Tesla. En pent utseende jente-manager satte Ivan så raskt inn i saken! Jeg sto tålmodig ved siden av og prøvde også å fange i hvert fall noe. Alt virket svært innviklet og datastyrt. I det hele tatt: vi satte oss og kjørte.

Akselerasjonen imponerte med en gang: svært rask, som i et fly når det letter fra bakken. Amerikansk format! Og jeg hadde valpeaktig begeistring! Men da vi kom hjem, møtte hunden vår oss, og jeg «nyktret» straks og sier: «Og hvor skal vi kjøre hunden da?» Vi tenkte og tenkte og besluttet å ikke selge Citroënen, men beholde den til meg og til den elskede hunden.

Og jeg fikk så lyst til å fortsette å kjøre denne bilen! For her er den, her er den, barndomsdrømmen min! Drømmer går i oppfyllelse! Det gjenstår bare «litt» — å få førerkort…

En dag, i solskinnsvær, besluttet jeg å rydde salongen grundig, pusset vinduene, satte meg bak rattet, tok en kopp kaffe, og satt sånn rolig, nytende øyeblikket, og lovet meg selv at jeg definitivt skulle overvinne alle vanskene.

Og Teslaen viste seg likevel ikke å være en luksus for Ivan, men et fremkomstmiddel. På den tiden ble han tvunget til å gå over i en ny jobb og kjøre til Oslo, og det er 300 km fra landsbyen vår. Og på den tiden innførte de i Oslo forbud mot innkjøring av biler med diesel. Så det ble liksom lønnsomt å bruke, hvis man ikke tenkte på den høye prisen på selve bilen.

En måned med Tesla-bruk gikk, og plutselig kommer det et «papir» om betaling av 800 kroner (80 euro) såkalt bompenger — betalte veistrekninger. Og der i kvitteringen en «tilføyelse» med følgende innhold: hvis dere ikke kan betale, kan det «erstattes med 3 dager i fengsel». Ha-ha, ikke morsomt.

Og jeg spør, og hva med de gratis veiene og parkeringen? Det viser seg at ingen sa til Ivan, da han registrerte bilen, at man i tillegg må skaffe til frontruten en eller annen «liten greie» for 1000 kroner på internett. Og da blir veiene gratis. Og parkeringene er også alle betalte. Gratis bare på de kommunale, og de er det nesten ikke igjen av. Så ordtaket om gratis ost i musefellen har sin plass!

Fortsettelse følger….