Likevel er det farlig å ta en lang pause i skrivingen av en blogg. Et slags vakuum i hjernen. Etter å ha vært i hjemlandet, skjønte jeg at jeg har to liv. I hjemlandet må man huske de mest elementære hverdagsøyeblikkene: igjen tilpasse seg gasskomfyr, til mangel på varmt vann, til «hjemlige» penger som katastrofalt taper verdi, til mennesker…

Jeg bodde i sentrum av byen Kyiv. Døgnkontinuerlig støyende, støvete, varmt. Og klokken 6 om morgenen hører man i tillegg hvordan det første metrotoget kjører «under sengen min». Hva skal man si? — Sentraldistriktet i hovedstaden — Petsjersk! Jeg så en klar fordel fremfor andre bydeler: hver kveld presset en virtuos søppelbil seg gjennom biler parkert hulter til bulter og med en lett bevegelse av løfteanordningen kastet den raskt søppelet inn i kassen. Som man sier: «Arbeidet er redd mesteren!» Nok en gang vil man gjenta «virtuos søppelbil». Jeg beundrer arbeidet deres! Arbeidets poesi! Uten dem kommer vi ingen vei!

Jeg respekterer også rørleggere svært høyt. Tenk dere, hvis det ikke var for dem, på hvilket interessant sted ville vi alle vært? Og selvfølgelig sjåførene på marshrutkaene! De rekker å snakke i mobilen, telle penger og gi vekslepenger, og også høre skrikende passasjerer som bestiller stopp «et sted her»! Hver gang takker jeg sjåføren. Livet vårt er jo i hendene deres! Takk for at du kjørte meg fram! ….med et trekk-vindpust.

Og så nærmet oppholdet mitt i de hjemlige traktene seg slutten. «Farvel, kyiany!» Flyplassen «Boryspil» med korrekte grensevakter. Av ting — håndbagasje! De sjekket grundig og «slapp meg».

Jeg landet i Riga. 55 minutter i reserve til omstigning. De har ikke så stor hast med å rulle fram trappen! Nå ja, Ira, (jeg beroliger meg selv) du rekker å løpe, det viktigste er å ikke tenke på hvor gammel du er, du er jo likevel yngre enn mamma, som er 91! Så løp, Ira!

Stopp! Igjen kontroll av årvåkne latviske tollere. Bra at det ikke er kø. Til gjengjeld grundigere enn i Boryspil. Jeg gjentar stille bare ett ord «vær så snill….., ja, ja, ….vær så snill», og tenker selv «hva er det de leter etter da?» jeg har bare håndbagasje, 7 kg. De slapp meg, nå er det viktigste å løpe til gaten! Jeg rekker ombordstigningen! Jeg flyr, og fra vinduet mitt ser jeg en propeller! Spin, propeller, spin! Og ikke stopp!

Fortsettelse kommer….