I denne delen åpner jeg en familiehemmelighet, som jeg tidde om hele sommeren. I dag har jeg på et vis en fest, og for mannen min Ivan er det definitivt fest. De ga ham førerkortet tilbake etter 4 måneders straff for fartsoverskridelse: han kjørte forbi i 60-sone, kjørte i 90 km og «rett» inn i en politipatrulje. De holdt nettopp razzia! Og i tillegg en bot på 1000 euro! Som man sier, «selv en gammel kone kan trå feil». Første gang i livet han led slik.
Heldigvis gikk firmaet der han jobber «ham i møte» og lot ham jobbe hjemme. Og som jeg allerede har skrevet, det som var skrevet før meg og ble et sitat — «bilen er ikke en luksus, men et fremkomstmiddel» — det er nettopp om Norge! Ja, det er dårlig her uten bil hvis man ikke bor i en stor by, og det er bare 4 store byer i Norge.
Og så tenk dere: hele sommeren ble jeg tvunget til å kjøre Tesla og kjøre mannen. Fire måneder har allerede gått, og jeg har først nå vent meg til den. Men i dag ga jeg den med glede «tilbake» i eierens hender, etter å ha fått god erfaring med å kjøre på smale norske veier.
Selvfølgelig skal jeg skrive min «ikke-reklamemening» om denne moderne bilen. For meg er Teslaen klumpete, bred, med lavt sete. Hele sommeren kjente jeg smerte i venstre skulder av spenning under kjøring. Jeg «reddet meg» med spesiell gymnastikk og svømming. Under kjøring viser skjermen hvordan bilen er plassert på veien. Det anstrengte meg bare og distraherte meg. Jeg vennet meg til å se bare på veien, for å plassere bilen riktig.
Selvfølgelig er det også mange fordeler. På skjermen lyser alltid farten man skal holde på den aktuelle veistrekningen. Bekvemmelighet med pedalene: man bruker nesten ikke bremsen, man arbeider bare med én gasspedal. Man slipper pedalen litt — farten synker med en gang. Og sikkerhet. Datamaskinen melder om hinder, og bilen kan stoppe automatisk.
Men jeg er nå glad for at jeg igjen skal kjøre Citroënen min, fordi det er best av alt å kjøre SIN EGEN bil!