Guvernanter, privatundervisning, barnepass — ikke typiske fenomener for Norge. Men jeg fikk muligheten til å være guvernante for om lag 5 år siden. Jeg gikk den gang fortsatt på norskurs. Jeg reiste til byen med buss fra landsbyen min.

En gang fortalte en medstudent meg at en russisk kvinne som jobber hele dagen i et firma, trengte en russisktalende guvernante til sin 6-årige gutt. Han går i første klasse, er født i Norge, snakker russisk, men hun er redd for at han kan glemme russisk, og for at det ikke skal skje trenger han en russisktalende guvernante. Jeg viste seg nettopp å være den som er «både skredder og slåttekar og spiller på pipe».

På en fridag møttes vi hjemme hos dem over en kopp kaffe. En vidunderlig familie på tre. Pappa nordmann, mamma fra Russland, gutten kunngjorde straks at jeg kan snakke russisk med ham! «Hvor flott!» tenkte jeg. Og jeg prøvde også å karakterisere meg selv fra den gode siden: jeg kan engelsk, har to høyere humanistiske utdanninger, spiller piano, og har selvfølgelig erfaring med å arbeide med barn.

Hvorpå den russiske mammaen kulturelt svarte at jeg allerede ikke trenger å være stolt av de to høyere utdanningene mine, i Norge «gjelder» ikke diplomene våre, men for gutten hennes «passer De, altså kan De også holde på med engelsk med ham», og hun oppga meg en pris…… «vel, en svært morsom pris!» (slik skriver jeg nå; på den tiden likte jeg kontant svært godt, som man sier i Norge, og nå «kjemper» også noen uvitende nordmenn mot full fjerning av kontantsedler, noe som kan føre, som jeg forstår, til full, total kontroll over pengene i landet).

Jeg skyndte meg «av glede» å fortelle den norske mannen min om min materielle betydning. Han spurte, med nordisk uforstyrlighet: «Det… i timen?» hvorpå jeg svarte: «Nei, om dagen, eller rettere sagt for en halv arbeidsdag.»

Og nå er det på tide å «kunngjøre hele listen» over plikter jeg skulle utføre. Det første jeg måtte gjøre var innen klokken ett, og av og til innen 12.30 (dette avhang av timeplanen i første klasse) å hente barnet fra skolen. Her oppsto den første vanskeligheten min: til klokken ett hadde jeg ingenting å reise til byen med, og slett ikke konkret til skolen, og jeg begynte min arbeidsvirksomhet i januar, etter juleferien! Jeg måtte «koble inn» mannen med bilen; heldigvis jobbet han hjemme da og kunne «avbryte seg» for å kjøre meg. Som for å erte hadde det også falt snø «opp til knærne»…

Guttens mamma satte meg inn i hva første klasse er i en norsk skole. På første plass i første klasse er det ikke læring, men uavbrutte positive følelser fra lærerinne. Det er smil, klemmer, ingen karakterer, sanger i en liten ring, hver dag 45 minutter gym i frisk luft, kollektiv spising av frukt i klassen.

Og nettopp i den perioden begynte den norske regjeringen å anbefale på det innstendigste å la barna bli på skolen i SFO (men ikke gratis). Og jeg tror at den russiske mammaen, som økonom, regnet ut at det slett ikke var dårlig å ansette en guvernante, sånn at sønnen hennes ikke skulle slappe av for mye og være «ikke som alle norske barn», men bedre. Kort sagt… Best of the best!

fortsettelse følger….