Neste dag besluttet jeg å reise på norskurs, og innen 12.30 komme meg til skolen og møte barnet. I pausen mellom forelesningene ringte mamma (jeg var nettopp i buffeten) og jeg måtte «stå ret!» og høre på bemerkningene hennes om i går. Det viste seg at jeg hadde handlet feil, da jeg bød barnet et stykke hjemmelaget kake som jeg selv hadde bakt. Hun sa at det skader helsen hans.

Og det var slik: da jeg varmet maten til ham, og te til meg, skjønte jeg at det var på en måte magert i lunsjen å mate et barn med oppvarmet grøt. Så jeg delte desserten min med ham. Selvfølgelig, etter denne bemerkningen, besluttet jeg å ikke vise initiativ, men bare gjøre det de sier.

Og ett øyeblikk til imponerte meg i denne telefonsamtalen om min første arbeidsdag. «Sønnen min sa at De spilte piano!» Her gjorde jeg en sekundlang ettertanke-pause. Så svarte jeg ærlig og stille «ja»… Hun sa det i en slik tone som om jeg ikke hadde spilt, men stjålet det pianoet!

Etter denne samtalen ble entusiasmen min noe sløvet. Men, som man sier, «begynnelsen er halve arbeidet», og etter kurset kjørte venninnen min meg til skolen. (Til fots ville jeg ikke ha kommet fram). Da barnet så meg, sa han at han måtte innom skolebiblioteket for å bytte bok og spise frukt. Jeg ble igjen og ventet i korridoren. Jeg skjønte at han ikke føler stor glede ved å gå hjem når kameratene ble igjen på skolen i SFO, derfor «trakk han ut» tiden for å være lenger på skolen.

Hjem gikk vi sakte, oppover, og fulgte mammas anvisninger «bare til fots!» Og da vi kom fram til huset (jeg må merke at i norske byer preger privatboliger), var trappen helt fylt med snø «opp til knærne», og jeg måtte krype inn for å åpne ytterdøren.

Etter å ha overvunnet vanskene og tatt av de våte klærne (vi kastet dem ikke, vi la alt til tørk), gikk jeg inn på kjøkkenet. Denne gangen var det ingen mat til barnet, men på bordet lå en detaljert arbeidsplan, inkludert også rask tilberedning av mat av meg, typisk havregrøt. Planen var skrevet ut av mamma på minuttet med en avsluttende setning: «Klokken 16 går dere ut på tur, barnet trenger frisk luft!»

Etter å ha satt barnet ved bordet, leste jeg ham «handlingsplanen» for de neste par timene. Han spiste grøt og lyttet, så sa han: Jeg må ringe pappa, og gikk fra bordet. Nå kan jeg ikke huske hva han snakket med faren om på norsk; jeg lyttet ikke, han snakket lenge, om lag 20 minutter. Etter det begynte vi å løse matte for 4. klasse.

Fortsettelse følger… God natt!