Min første arbeidsdag gikk tilfredsstillende. Fra 12.30 til 17. Siden barnet trengte frisk luft, gikk vi ut med ham på ski klokken 16, slepte oss til bakken. Jeg sto nederst og ga kommandoen «ned!» på russisk.
På den tiden var det mange norske barn i bakken, og bakken var også norsk, ikke liten, bratt, derfor sto jeg nederst for å «fange» «mitt» barn. Etter flere av mine tradisjonelt russiske kommandoer «Kom igjen!», merket jeg plutselig at de norske barna sluttet å kjøre og stirret nysgjerrig på meg.
Uten å merke det selv, etablerte jeg med noen norske setninger en orden for nedkjøring-oppgang i bakken: de med kjelke kjører på den ene siden, de med ski på den andre, og når de går opp bakken, holde seg til høyre side. Dere som leser disse linjene håper jeg forstår meg, så ansvarlig: «et fremmed barn, et fremmed land, og denne ‘jævla’ bakken i vinterskumringen!»
Nå ja, endelig dukket foreldrene hans opp i bil: mamma kjører, pappa sitter ved siden av. Gudskjelov! Jeg overleverer et helt barn! Og her ruller mannen min fram i bilen, som en personlig sjåfør. Gledefullt utroper jeg på norsk «Ha det!», som betyr…. åh… for meg betyr det mye! Og hvis kortere — så «Ha det!»
fortsettelse følger….