Jeg må merke at barnet jeg fikk var utviklet utover årene og talentfullt ikke bare i vitenskapene, men også i hverdagen. I huset hersket orden, ingenting overflødig. Han visste for eksempel hvordan man sorterer søppel riktig, viste meg hvor søppelbøttene står. Etter maten fikk han spise bare én godteri.
Og så klatret han opp på skjenken på kjøkkenet, åpnet et hengeskap og fra øverste hylle tok han en pose med forskjellige godteri. Han tok to godterier ut av posen og… står og tenker. Jeg spør ham: «Hvor lenge skal du stå der oppe slik?» Og han: «Jeg tenker. Hvilken godteri jeg skal spise i dag.» Og jeg til ham: «Og to med en gang kan du ikke spise?» — «Nei, jeg får ikke lov. Mamma tillater bare én godteri om dagen.»
Jeg skjønte at de hadde begynt å «studere» matteboken for 4. klasse før meg. Og da jeg begynte å se i den (etter mammas plan skulle vi løse 4–5 nummer med oppgaver og eksempler om dagen), ærlig talt, måtte jeg «skru på hjernen». Særlig anstrengte et eksempel med piler meg. I det hele tatt tegnet vi den «ikke dit». Neste dag merket mamma i sin plan-melding denne feilen og, etter å ha skrevet en ny oppgave, la hun til at vi skulle gjøre arbeid med feil og skrive om de feil løste eksemplene.
Og barnet sa til meg at jeg ikke skulle hviske ham. Jeg «spilte dum», lot som jeg ikke husket et slikt faktum og lovet ham å ikke se i læreboken i det hele tatt, men bare sitte ved siden av. «Men,» sa jeg, «hvis han bruker lang tid på matte, så blir det ikke tid igjen til lesing av abc-boken, eventyr og norsk bok, og vi oppfyller ikke planen, vi må ringe mamma.» Og her spør han meg: «Hvilken mamma?» Og jeg: «vel ikke min da… (morsomt). Jeg tror han oppfattet mamma som en hjemmeadministrator.
Men den norske pappaen var ekte og forsto alt. Og alt det aller-allerviktigste fortalte han pappa på sitt MORSMÅL norsk i telefonen, mens jeg var til stede. Og om kvelden, tror jeg, «rapporterte» han til mamma-administratoren på russisk.
Fortsettelse følger….