En tanke oppsto i hodet mitt om at «gamle foreldre får ‘gamle’ barn». I denne familien var barnet sent og eneste. Mamma var allerede «godt over 40». Og hele sitt intellektuelle potensial, ikke fullt ut brukt i Norge (her er det ingen steder å bruke det), rettet hun mot barnet sitt, og «samtidig» mot meg.
I begynnelsen av fortellingen min skrev jeg at jeg gikk med på å holde litt på med engelsk, med ganske god erfaring med å arbeide med barn i denne retningen. Jeg rådde til å kjøpe på internett en engelsk lærebok fra et russisk forlag, det vil si med oversettelse av engelske ord til russisk. Opprinnelig krevdes det at barnet ikke skulle glemme russisk.
Og en gang, mens jeg varmet maten til ham på kjøkkenet, var han på rommet. Jeg kaller ham til middag, og han satt med hodetelefoner og lyttet til noe på iPad. Jeg spør: «Hører du på musikk?» — «Nei, engelsk.» Jeg så på hva nøyaktig. I iPaden var det «lastet ned» et program for barn, og i dette programmet hadde han allerede «gått gjennom» Present Continuous! Og her skulle jeg «hamre inn» fra en russisk–engelsk lærebok «What is your name.» Så fortalte han meg at mammaen hans, før hun kom til Norge, hadde undervist på engelskkurs. I det hele tatt visste gutten mer om alle sine slektninger enn jeg om mine.
På et visst tidspunkt undret jeg meg «hvorfor er jeg her, i dette huset?» Men jeg kunne ikke raskt si fra meg arbeidet. Fordi foreldrene måtte levere søknad til SFO på forhånd. Og jeg besluttet at til våren skulle jeg «holde ut», desto mer som mannen støttet meg, kjørte meg til skolen og kom etter meg.
En gang kom vi fra skolen, sitter ved bordet på kjøkkenet, og barnet sier til meg: «Vet du, Ira (slik henvendte han seg til meg), mamma vil at en student fra England skal holde på med meg etter skolen. Fordi hun vil sende meg på International school.» Jeg spurte: «Hva, har de allerede funnet en erstatter for meg?» — «Nei, mamma tenker bare slik.» Jeg tenkte også da «gid det skjer!» Dette ble sagt etter tre uker av arbeidet mitt.
Og snart ringte mamma meg, da jeg var hjemme og allerede skulle reise for å møte sønnen hennes fra skolen, og begynte å fortelle meg om mangler i arbeidet mitt og at jeg måtte lage en plan for engelsktimer. Og da hadde jeg allerede «trukket luft i lungene» og jeg «tok av». Av den hevede stemmen min hoppet mannen opp fra sofaen i full forvirring. (I Norge er det ikke vanlig å snakke med hevet stemme, og nordmenn blir redde når de hører høy russisk tale). Hovedtanken jeg sa i telefonen var at jeg i dag jobber siste dag!
Etter å ha møtt barnet fra skolen, forklarte jeg ham at jeg føler meg dårlig og ikke kan jobbe. Det samme sa jeg til faren hans. Han beklaget oppriktig den plutselige beslutningen min….