På søndag stakk vi innom Økomarkedet. Det er en butikk med polsk-russisk-ukrainske produkter. Foruten bokhvete og kvarg kjøpte jeg litt konfekt. Ja, jeg er en søtmunn, men jeg spiser ikke søtt i kilo. Fra en tid tilbake prøver jeg å spise to-tre konfekter, og det ikke hver dag.
Vi kom hjem, jeg valgte tre forskjellige konfekter til meg og tenker: «Nå spiser jeg en halv konfekt av hver, og de resterende halvdelene lar jeg ligge til kveldens teselskap.» Jeg biter av en halv «Romashka»…. og der har du minner om denne konfekten, som jeg ikke kan «kvitte meg med» på flere dager allerede, derfor besluttet jeg å skrive.
Jeg husket Gastronomen som lå ved siden av «khrusjtsjovkaen» vår. Den hadde et folkelig navn «den gule gastronomen», fordi huset den lå i var gult. Det huset står der ennå i Kyiv, på Januaroppstandens gate 26 (jeg tror det nye navnet på gaten er I. Mazepa). Oss barn sendte foreldrene ofte dit for å stå i kø etter ferskt brød, etter melk… men etter konfekt sendte selvfølgelig ingen oss.
Man måtte tigge mamma om 20 kopek til 100 gram drops med det intelligente navnet «Teatralnye». Og konfekten «Romashka» var nesten dobbelt så dyr og kostet 37 kopek for 100 gram, og den ble kjøpt svært sjelden.
Det som morest meg mest nå er minnet om veiingen og pakkingen av disse 100 gram konfekt. I dag kan man «kalle» emballasjen økologisk ren. Svært tett papir som papp, lys brun farge. En tykk tante-selger med et hendig håndgrep vridd en liten kjegle av denne pappen, og kastet først inn 5 konfekter, så konsentrert på viseren på vekten og, da hun skjønte at «Romashka» ikke når 100 gram, skar hun med kniv enda en halv konfekt og «kastet den i» opp til 100 gram! «Voilà», som franskmennene sier.
Hjem bar jeg 5 konfekter. Jeg klarte ikke å la være å spise den halve konfekten. Og den resterende halve konfekten var, som jeg nå forstår, «fortjeneste» for tante-selgeren, likesom den økologisk rene pappen, som også hadde sin vekt.