Hvis det ikke var for Facebook, ville jeg ikke ha husket tante Rufa med barna hennes. Forleden la de ut på FB en sånn kort morsom film (jeg tror det var en iscenesettelse), hvordan en mamma mater gutten sin med grøt, fører skjeen til munnen hans, han rister på hodet nei, og… her tar mamma kjevlen og slår lekebjørnen i hodet, og gutten åpner straks munnen og svelger skjeen med grøt. Denne scenen syntes meg morsomt komisk.
Men en russisk kvinne fra Sverige tok dette innslaget som, muligens, en «bevisst skandinav», og bemerket at hvis slikt «skjedde» i Sverige, ville de «årvåkne» «barnevernene» allerede ha tatt barnet fra den grusomme mammaen.
Et analogt innslag observerte jeg, da jeg var 4 år gammel, i den moskvanske forstadsbebyggelsen Bolsjevo. Det var sommer; på den tiden var det vanlig å gå til naboene «bare sånn» når som helst på døgnet og uten varsel (telefoner fantes jo ikke!). Så gikk mamma og jeg til tante Rufa.
Vi fant henne sittende på en treveranda med en emaljebolle semulegrøt og toårige tvillinger Natasjka og Vitka, som også satt ved siden av henne på verandaen på begge sider, med tett, sta lukkede munner. Jeg må merke at tante Rufa var en stor, vakker kvinne, som om hun var steget ut av et Kustodiev-maleri. Det var tydelig at barna ikke hadde tenkt å spise grøten frivillig.
Og tante Rufa hadde ikke annet igjen enn å slå Vitka over leppene. Han skrek opp, og fra den andre siden åpnet Natasjka munnen av forbauselse og fikk straks en skje semulegrøt. Slik ble semulegrøten spist, og restene «spist opp» av tante Rufa selv. Ja. Det er lenge siden. Jeg tror i 1958.
Og grunnlaget for barnemat på den tiden var nettopp semulegrøt. De huslige forholdene var primitive, de kokte på parafinkomfyrer, vann hentet de fra en vannpost som sto «over veien», det vil si at for å hente en bøtte vann måtte man krysse kjørebanen på en «støyende» vei som forbandt Bolsjevo med Mytisjtsji, og stå i kø på stasjonsplassen etter melk. Og først etter «alt dette» koke barna semulegrøt….
Så på det avsluttende stadiet av matingen, tror jeg, hadde tante Rufa allerede «ikke tid til spøk», derfor fikk barna grøt med «pisk». Barna vokste opp friske og vakre.