Jeg tenkte her og definerte og navnga selv fobien min — Fobi for forhøyet ansvar for et barns liv. Selvfølgelig er jeg selv «skyld» i anskaffelsen min, og livsvilkårene, synes det, bidro til dette før ankomsten til Norge. Så da, da jeg kom i praksis i en norsk barnehage, «fikk denne fobien en forverring»! (endelig skjønte jeg det nå, hva som skjedde med meg). I stedet for tre måneders praksis etter underskrevet kontrakt, holdt jeg ut bare tre uker. Jeg kan beskrive bare noen «harmløse eksempler» på min «raske reaksjon på en situasjon».

En gang dekker jeg bordet, lager lunsj, la på en liten tallerken gulrot skåret i skiver (og pedagogen har allerede satt barna på benkene, og de sitter ved et tomt bord og venter). Jeg setter den lille tallerkenen med denne gulroten, og, naturlig eller unaturlig, fordi en pedagog skal lede prosessen, griper flere barn et stykke gulrot hver, tygger og tøyser, gjør de andre lattermilde, gynger på benken. Og jeg vet at biter av gulrot for små barn er den farligste godbiten, som man kan sette i halsen, når barnet er «i bevegelse». Jeg, som har en godt satt stemme, men dårlig norsk, gjorde høyt en bemerkning og….. fortsatte å sette fram mat. Ved bordet oppsto gravstillhet, alle så på meg, deriblant to stykker pedagoger i denne gruppen.

Jeg har ennå ikke skrevet om de vidunderlige forholdene i denne barnehagen: en enorm sal med store vinduer, bak hvilke hele lekeplassen ute var synlig, et kjøkken-studio (ja-ja, nettopp studio, og ikke et kjøkkenanlegg, som vi er vant til). Fra kjøkken-studioet kan man se hva som skjer i den store salen. I salen henger en stor skjerm, der man kunne projisere barnas dataprogrammer. For eksempel kunne et barn gå fram til skjermen og med fingeren begynne å tegne fargede bilder.

Til annen etasje førte en behagelig trapp, og ved siden av en usklisikker slak sklie, som barna lett løp opp til etasjen. Og der var det allerede små lekerom «etter interesser». Et lite kjøkkenrom med lekekomfyr og et sett servise, et rom med små biler, midt i et stort felles bord der man kunne tegne eller forme av plastelina. Og enda høyere, men jeg kan ikke kalle det tredje etasje — opp en smal bratt stige måtte man klatre, og barnet kom inn i et lite rundt tårn — også et lekerom, der et voksent menneske ikke fikk plass i full høyde, men bare på alle fire. Vel, meg «bar det» dit også. Jeg «trengte jo mer enn alle» å se «hva barna kan holde på med der», og samtidig «sjekke» sikkerheten til lekene. Bra hvis i dette lille tårnet har ett lite barn trukket seg tilbake og leker stille, men hvis to har trukket seg tilbake og én av dem er svært aktiv og kjemper om plass i det lille tårnet, er det bedre at det er «myke leker» der. Da jeg fant «skjærende og stikkende» der, flyttet jeg det til skapet mitt, som stengte med nøkkel.

Og her er været solfylt! «August bak vinduene», ennå varmt, og den største delen av tiden tilbringer barna på utstyrte lekeplasser. Skjønnhet — en fryd! Huskestativ, en høy trebakke. Bare rekke å fange barn som kommer ned bakken, så de «ikke graver nesen i sanden»! Og her er huskene! De eldre ungene svinger de yngre høyt-høyt, og hopper så selv på. Og fem stykker svinger på én, henger som drueklaser. Jeg spør pedagogene: «Og kan man det?» — «Kan man,» svarer de. Ja visst. «Et barn skal føle seg fritt.»

Rett bak barnehagen lå det skog. Så jeg fikk være med barna på tur i skogen. Hvert barn fikk plastkopper til bærplukking. En gruppe barn på 13 stykker og tre voksne gikk gledelig et lite stykke fra barnehagen og begynte å plukke blåbær og tyttebær. Særlig aktive var pedagogene, som huket seg ved buskene, uten å ta hensyn til barna. Men ikke alle barn likte å plukke bær. Én gutt fant en pinne og gikk og spasere i skogen. Jeg roper til ham at han skal komme tilbake, han reagerer ikke. Og pedagogene reagerer heller ikke, de plukker jo bær. Jeg — «beina i hendene» og etter ham over røtter og tuver. Jeg tar ham i hånden og vil føre ham inn i «flokken». Han — i skrik! (Å Gud! Hva har jeg «gjort»! Med et barn i Norge kan man ikke gjøre slik.) Men alt endte godt. Bærene ble plukket, barna luftet, alle er lykkelige!

For å avslutte denne historien kan jeg si at i Norge liker jeg mer å lære enn å arbeide, og jeg liker også å være «bak mannen min». Og når det gjelder barnehagebarna…. Det som for oss, voksne, synes forferdelig og uakseptabelt, kan barna like aller mest: løpe med pinner, rulle i sanden eller løpe gjennom vanndammer, smake på snø, klatre i trær… og gid det alltid må være skytsengler ved siden av dem! Alltid og overalt!