Det finnes et slikt gammelt ordtak. Jeg forstår det slik: når de sender et menneske et sted langt bort, det vil si straffer. For tre uker siden, i en regnfull mørk høst, opplevde jeg en slik tur på meg selv.

Og det var slik: det var lørdag, stedatteren min ringte og ba om å kjøre kjæresten hennes til fengsel om kvelden. Han hadde kommet på permisjon til henne for én dag, lørdag morgen, og om kvelden måtte han kjøres tilbake. Jeg har allerede skrevet at mannen min alltid kommer barna sine til unnsetning og ikke bare dem, særlig når det gjelder forflytning med bil. Han spurte meg om jeg ville bli med. Selvfølgelig! Jeg er alltid interessert i nye ruter i Norge! Vi så på kartet, et sted «inn i landet», 170 km én vei.

Hvorfor jeg skrev «inn i landet». Fordi det er mange veier i Norge som er vel, svært pittoreske!!! Og de går langs kysten, riktignok smale og svingete, men solide, og mange steder godt belyst. Og mannen min sier: «det viktigste er at det er nok batterilading i Teslaen til veien tilbake.» Og jeg tenker for meg selv: «Hvorfor resonnerer han slik? I Norge kan man overalt, på hvilken som helst bensinstasjon, bruke elektriske uttak….»

Vi kjørte hjemmefra klokken 18.30. Et sted etter en time var vi allerede på hovedretningen. En mørk, svingete tofelts vei. Riktignok er det på begge sider satt opp hver 2. meter langs kanten spesielle røde stenger med refleksstriper. I Norge i høst-vinterperioden setter de ut slike stenger overalt på smale veier. Uten dem går det ikke — man kan lett kjøre i grøfta i beste fall, og i verste fall krasje i en mørk klippe eller falle i vannet eller i en avgrunn.

I det hele tatt kjørte vi og kjørte… Veien er smal, sikten dårlig, mørk-svart, et fint regn duskregner, på begge sider av veien skog og klipper, sjelden kan det dukke opp ett-to hus, og det er alt. Og slik i 2,5 time. Noen steder ble radioen i bilen stille. Og ikke én bensinstasjon! Og naturligvis ingen steder å lade med strøm heller.

Endelig dukket det opp et skilt med navnet på kommunen og noen hus ved veien. «Gutten vår» sier at fengselet ligger i denne kommunen. En liten kommune med 1200 innbyggere. Vel, og her jeg med mitt enkle spørsmål: «Og så? Passer alle 1200 på ‘dere’?» Han lo. «Nei,» sier han. «De har en liten fabrikk der de lager plastkopper.»

Her uttalte stedatteren min ettertenksomt: «Jeg lurer på hvor mye det koster å kjøpe hus her?» (hun drømmer om å kjøpe bolig). Jeg spøker, sier: «Her — gratis.» (de ler) Jeg sier: «Først, kjøp helikopter!» (de ler igjen) Sannsynligvis spøker ikke nordmenn slik.

Vi kjørte gjennom kommunen. Igjen mørkt og smalt. Gutten vår sier at vi snart er framme. Dette «snart» dukket opp om lag 40 minutter senere. «Ved skogen, i kanten» dukket det opp trehus, en slags «feriebase». Jeg spør: «Og hvor mange av dere ‘ferierer’ her?» — «28 stykker.» «En pionergruppe,» tenkte jeg. «Stenger de dere inne om natten?» — «Nei» (han ler). Vi er jo ikke farlige! Jeg var da for sjenert til å spørre hva han hadde gjort galt, men forleden sa stedatteren at de snart slipper ham ut, og han sitter for at han kjørte bil uten førerkort.

Hjem kom vi klokken 1.30 om natten. Batteriet i bilen lyste med en rød stripe — det var lading igjen til 30 km…. «Happy END»