Ærlig talt visste jeg ikke betydningen av dette ordet; det syntes meg at det var en delikatesse. Det viser seg at hvert år før jul selges det i Norge blikkbokser, pent og festlig innpakket.
Og så, en gang i dagene før jul, sa den norske mannen min nesten høytidelig at vi skulle spise ansjos til frokost. Og jeg ble straks høytidelig nysgjerrig. Han åpner denne lille boksen, og hva ser jeg: renset brisling, krydret saltet, uten hode. Til brislingen kokte mannen bløtkokte egg og laget små smørbrød.
Jeg innrømmer ærlig at for meg er det nonsens å spise fisk til frokost, selv den mest «delikate»! Jeg takket høflig nei og begynte å fortelle historien om den sovjetiske brislingen, som var det billigste tilbehøret til vodka og poteter i jakke.
Og jeg husket også en dum, men oppfinnsom sovjetisk vits. Her er vitsen: en beskjeden sovjetisk arbeider ved navn Petrov begynte plutselig, til hele fabrikkens forbauselse, å ta med seg smørbrød med svart kaviar. Alle arbeiderne går til kantine til lunsj, mens Petrov skiller seg fra kollektivet og spiser i all stillhet sine knappe smørbrød.
De kalte inn til møte (den gang var det vanlig at hele kollektivet gikk gjennom et medlem som hadde «trådt feil»). De tilkalte Petrov og «oppfordret» ham til å forklare hvor han fikk denne svarte kaviaren fra — «dere lever jo over evne, kamerat!» Petrov klødde seg i nakken og innrømmet ærlig: «Ja, jeg tar den, denne kaviaren, med disse hardhåndede hendene mine hele natten, ved å plukke øynene ut av brislinghodene!» Slike ansjoser altså.