Jeg vet ikke hvem som sa det, men for sikkerhets skyld satte jeg dagens fortelling i anførselstegn. Jeg ble slått av å lese et innlegg om redningen av en familie fra en brennende bil i byen Mykolajiv (i Sør-Ukraina). To menn, som hørte et barns gråt, uten å nøle et sekund, styrtet til unnsetning. Føreren var bevisstløs, og de reddet ham også, et minutt før eksplosjonen! Ære og pris til disse to Menneskene! Jeg ble svært slått av handlingen deres — en heltedåd.
Og da husket jeg hvordan jeg for to år siden gikk på norske kjørekurs, og på de praktiske timene fortalte de oss hvordan vi skulle oppføre oss i en ekstrem situasjon, ved en ulykke på veien og ved førstehjelp til skadde. Auditoriet fikk spørsmålet om hvem vi skulle redde først — den som stønner, men er ved bevissthet, eller den som «tier». Det viser seg at vi redder den som «tier», den bevisstløse.
Det som overrasket meg, var fraværet av førstehjelpsutstyr i biler, og av brannslukningsapparater. Og da det kom til å legge på en stase (jeg husker fortsatt denne prosessen fra studentårene), nemlig: stasen legges bare på ekstremitetene, over såret, og man må legge ved en lapp med tidspunktet. I kaldt vær legges stasen på i én time, og om sommeren i ikke mer enn to timer. Jeg delte straks kunnskapene mine med gruppen.
Hvor stor var ikke min overraskelse da instruktøren sa at de «ikke gjør det slik», og at de stanser blodet med det som er for hånden, som er en stein(!?) Og hun viste hvordan man legger en trykkbandasje med en stein. For meg selv bestemte jeg at i bilen min alltid skal det være førstehjelpsskrin, vann, servietter, og i stedet for stase et solid skjerf eller sjal.
Og ennå én ting: hvis bilen har tatt fyr, redder de allerede IKKE!!! Man må tre tilbake på trygg avstand… det er slikt regel.