Jeg kan ikke engang forklare meg selv hvorfra dagens minne dukket opp, om bekjentskapet med skolebibliotekaren Maria Grigorjevna, som noen barn kalte Marja Grygorovna. Jeg tror dagens plutselig-om-morgenen-oppståtte tanke henger sammen med mitt forhold til lesing da, i annen klasse, og nå, når jeg må legge om helt til lesing på datamaskin. Men det drar meg nå inn i den fjerne barndommen, og som under hypnose alle datidens følelser…
Jeg likte ikke Marja Grigorjevna…. å, hvor jeg ikke likte henne… En gang i uken kom hun inn i klassen vår med sine fillete og ikke alltid sammenlimte bøker, og avbrøt idyllen i den vakre tegnetimen, og på ukrainsk lyder dette ordet enda vakrere — Maljuvannja. Og så sitter jeg, slapper av, tenker fra hvilket hjørne av albumarket jeg skal begynne å «maljuvat’» (ukr.). og plutselig… der har du det! Marja Grygorovna midt i timen, i en evig burgunderrød strikket jakke, i tøfler med gummisåle, selvfølgelig med briller i svart innfatning (innfatninger i annen farge var ikke til salgs den gang), kommer inn i klassen vår, vi må alle reise oss og hilse på henne, og læreren vår Jelena Ivanovna måtte i all hast rydde pulten sin for Marja Grygorovnas videre bibliotekhandlinger.
Hun kalte oss frem til pulten én og én, viste en bok og spurte, ganske strengt: «Har du lest?» Jeg ristet på hodet til den ene eller andre siden (ja-nei). Maria Grigorjevna skrev boken inn i formularen, og om en uke måtte man bringe den, Lest og Sammenlimt!
Selvfølgelig var det i klassen «våre egne luringer og frekke» — guttene, som kunne rope uten å rekke opp hånden! (slik skolens regler for oppførsel i timen krevde): «MarjaGrygorovna! Jeg glemte boken hjemme!» Til det svarte Marja Grygorovna rolig og krevende: «Om en uke tar du den med, sammenlimt og lest, og forteller hele klassen hva du leste om.»
I den perioden av barndommen oppfattet jeg denne frasen «hva du leste om» som en forferdelig straff. Å gå frem til pulten slik og fortelle hele klassen hva du hadde lest, og hvis boken viste seg uinteressant, hva skulle man da fortelle? Jeg husker at jeg var så samvittighetsfull at jeg med all kraft prøvde å unngå en slik situasjon, et referat for hele klassen, det vil si jeg levde etter reglene: «lese — jeg leser, lime — jeg limer, levere boken i tide — jeg leverer! (å! bare de lot meg være i fred og spurte mindre).» Fortsettelse følger…