I dag ved middagen spurte jeg Ivan om han husker barndommen sin. Han sa nei. Og jeg er nysgjerrig! Om jeg bare kunne få vite noe. Han sier han ikke husker noe. Og hvorfor husker da jeg alt? Sannsynligvis fordi jeg lever i en annen verden, en svært annen, som jeg neppe kommer til å kjenne.
Jeg var omtrent fem da jeg, hos bestemor og bestefar i Bolsjevo, en gang stilte bestefar et spørsmål. Jeg stilte jo ulike spørsmål når han røykte på den lille terrassen. Han røykte sterke billige papyrosy som het «Dymok» (navnet er unøyaktig). Fryktelig giftige. Men denne røyken plaget meg slett ikke. Rett og slett hadde bestefar et ledig minutt, og man kunne snakke med ham «om livet».
Så spørsmålet var slikt: «Bestefar, har du lyst til å dø?» Svar: «Selvfølgelig ikke.» Og jeg: «Lyst eller ei, du dør likevel!» («snill» jente var jeg.) Hvordan kom slikt inn i hodet mitt? Og på den tiden var bestefar yngre enn jeg er nå!
Tiden gikk. Jeg vokste opp, giftet meg, vi kom med mannen på besøk til Bolsjevo i noen dager (jeg har allerede skrevet at i sovjettiden reiste vi til Moskva som med trikk, svært ofte). Bestefar var kommet på sykehus, og vi besøkte ham. Vi satte oss ved sykesengen på krakker. Vi sitter tause. Bestefar satte seg opp på sengen og sier: «Husker du, da du var liten, spurte du meg om jeg ville dø…»
Jeg «stivnet», krøp sammen. Og han fortsatte: «Du sa da: ‘vil du eller ei, du dør likevel. Nå er tiden min kommet… Vil du eller ei…’» En måned senere var han borte…