Nå, for første gang «støtte jeg på» en så unnorsk situasjon. Og det var slik. Hver søndag prøver vi å tilbringe med nytte for helsen — å svømme oss i bassenget. Og det er best å komme dit til åpning, klokken 10, før ikke hele folket har våknet. Riktignok er det i Aquarama (vannpalasset) plass til alle, men likevel foretrekker vi å svømme hver vår kvote i tempo og fort komme hjem. Dette er allerede blitt en søndagsvane.

Den private underjordiske parkeringen i Aquarama er betalt for alle typer biler (og de lovet jo gratis for elbiler!). Systemet for innkjøring er slikt: du kjører inn, stopper bilen foran bommen, åpner vinduet, trykker på knappen i automaten, tar en billett. Vi har svømt, vi går inn på parkeringen. På et beleilig synlig sted er det en automat. Der betaler vi med kort for tiden. Som regel går det en time til svømming og påkledning. En time parkering koster 3,5 euro.

Og siste etappe er utkjøring fra parkeringen. Her går bommen allerede automatisk opp (systemet er allerede «orientert» om at vi har betalt). Men foran oss, ved utkjøringen, står en bil med norske skilt og av en eller annen grunn kjører den ikke ut. Naturligvis kan man ikke kjøre forbi den. Vi står og venter. En gutt kom ut av bilen, åpnet bagasjerommet, lette etter noe der, satte seg igjen i bilen på passasjersetet. Vi står, han kom ut av bilen igjen, åpnet bagasjerommet, Ivan trykket én gang på hornet.

Jeg sa til ham at han ikke skulle signalisere mer, fordi det går på nervene, et menneske kan bli forvirret og slett ikke finne det han leter etter i bagasjerommet (de hadde visst ikke betalt av en eller annen grunn, muligens lette de etter betalingskortet). Men så rørte bilen seg, bommen gikk opp, men føreren rakk å vise oss fra vinduet en gest som ikke er karakteristisk for norske førere.

Vi lo, kjørte etter dem «to skritt», og «de» stoppet igjen i krysset (jeg må merke at det ikke sto biler i nærheten). Ivan setter på venstresving, og i det øyeblikket hopper en rasende norsk kvinnelig fører ut av bilen og gestikulerer i vår retning! Og da «stakk» vi fort unna henne.

Slik var den morsomme situasjonen vi hadde i dag. Og likevel står det i reglene at man skal sette seg bak rattet bare med godt humør! Tydeligvis finnes det unntak fra reglene.